Hvordan vet julenissen om du har vært snill? Listen, protokollen og den store røde boken

Hvordan vet julenissen om man har vært snill?

Fortellingene gir flere svar, som utfyller hverandre. Det første er en protokoll: Julenissen skriver ned barnas oppførsel i en stor bok, slik Thomas Nast viser allerede i 1866. Det andre er et svært godt øre. I 1927 forteller programlederen Markus Rautio i finsk radio at julenissen bor på Korvatunturi i Lappland, «ørefjellet», og at formen på fjellet lar ham høre ønskene til hvert eneste barn på jorden.

Det tredje svaret er hjelperne. I landene der Sankt Nikolas kommer, føres den store røde boken gjennom hele året, og helgenen slår opp i den før han fyller skoene. Nærmere vår egen tid, siden 2005, skal en nisse plassert på en hylle fly tilbake til Nordpolen hver natt for å rapportere: Det er prinsippet bak nissen på hylla, som du kan lese mer om i foreldreguiden vår.

Så har vi den mest direkte kilden: barna selv. I L. Frank Baums eventyr fra 1902, «The Life and Adventures of Santa Claus», har en hjelper ved navn Kilter, «den tause og den raske», ansvaret for å samle inn barnas brev. Hvert brev forteller litt om året til den som skriver, og julenissen leser alle sammen.

Ingen av disse tekstene påstår at julenissen teller ugagnen én og én. Alle snakker om et helhetsinntrykk, om et helt år. Derfor blir ikke en dårlig dag et dårlig år, som vi skal se mot slutten av denne mappen.

Hvor lenge har julenissen ført protokoll over oppførselen?

Det eldste bildet vi kjenner, er fra 29. desember 1866. Den dagen trykker Harper’s Weekly et tresnitt av Thomas Nast over et helt oppslag, «Santa Claus and His Works». Picker Art Gallery ved Colgate University har et eksemplar, en gave fra Thomas Nast III, en etterkommer av tegneren. Da Nast samlet julegravurene sine i bokform i 1890, ble bildetekstene gjengitt.

• «On the look out for good children»: Julenissen holder utkikk etter snille barn.
• «Account book, record of behaviour»: regnskapsboken, protokollen over oppførsel.
• «Work-shop»: verkstedet der lekene lages.
• «Santa Claus stable»: stallen til dyrene hans.

Den samme samlingen har en annen herlig tegning, «Santa Claus’s Rebuke», julenissens irettesettelse. Der lover en liten gutt «I’ll never do it again», jeg skal aldri gjøre det igjen, og en lapp til julenissen sier: «Tommy has been such a naughty boy», signert «Papa and Mama». Scenen viser at foreldrene allerede på 1800-tallet ble regnet som utmerkede informanter.

Nasts protokoll hører hjemme i en by, New York, der julenissefiguren ble bygget opp steg for steg. Resten av historien, fra biskopen av Myra til Harper’s Weekly, forteller vi i den sanne historien om julenissen.

Hva fikk barn som ikke hadde vært snille, i 1821?

Førtifem år før Nast er sorteringen mellom snille og mindre snille allerede på plass. I 1821 gir boktrykkeren William B. Gilley i New York ut «The Children’s Friend», et lite hefte illustrert med åtte fargetrykk, beregnet på barn «fra fem til tolv år». Diktet i heftet, «Old Santeclaus with Much Delight», lar den besøkende komme på julaften, og ikke lenger 6. desember.

Til de snille barna kommer Santeclaus med «belønninger», som det står under det første bildet: fine bøker, dukker, baller, epler. Der han finner barn som har oppført seg dårlig, legger han igjen noe annet: et langt, svart bjørkeris, som foreldrene oppfordres til å bruke.

Det mest berømte diktet, to år senere, nevner ikke straff i det hele tatt. Den besøkende i «A Visit from St. Nicholas», utgitt i 1823, fyller strømpene uten å dømme noen og drar videre med et ønske om «Happy Christmas to all». Bjørkeriset forsvant litt etter litt ut av fortellingene om julenissen.

Hvor kommer listen han «sjekker to ganger» fra?

Fra sangen «Santa Claus Is Comin’ to Town», skrevet i 1934 av komponisten J. Fred Coots og tekstforfatteren Haven Gillespie, og utgitt av forlaget Leo Feist. Der får vi vite at julenissen lager en liste, at han sjekker den to ganger for å finne ut hvem som har vært snill, og at han til og med vet når man sover og når man er våken. Siden teksten fortsatt er vernet, siterer vi den ikke her, men alle kan nynne den.

Den første kjente innspillingen er Harry Reser og orkesteret hans, 24. oktober 1934, med Tom Stacks på vokal. Suksessen kommer måneden etter: Eddie Cantor synger den i radioprogrammet sitt i november 1934. Ifølge Wikipedia selges over 30 000 plater og 500 000 noteark i løpet av de tjuefire timene etter sendingen. Andre kilder oppgir mer beskjedne tall, men alle snakker om en umiddelbar suksess.

Siden har listen som «sjekkes to ganger», blitt det mest kjente bildet på julenissens protokoll. 13. desember 1970 sender kanalen ABC en animert TV-film fra Rankin/Bass med samme tittel. Der forteller et postbud om julenissens ungdom, da han ble oppdratt av en familie av leketøysmakende alver, familien Kringle, og om møtet med lærerinnen Jessica, som du finner igjen i har julenissen en kone.

Hva står i Sankt Nikolas’ store bok?

I Nederland og Belgia drar Sinterklaas aldri noe sted uten en stor rød bok. Ifølge tradisjonen skriver han ned gjennom året om hvert barn har vært snilt eller ikke. Han kommer med dampbåt i midten av november, første lørdag etter 11. november, og gavene deles ut om kvelden 5. desember, *pakjesavond*, «pakkekvelden».

De gamle sangene var mer truende. De fortalte at ulydige barn kunne bli puttet i en sekk og tatt med til Spania, og helgenens følgesvenn bar et ris, *roe*, for å gi dem ris på baken. De moderne versjonene har sluttet med begge truslene. Igjen er boken, og skoene ved peisen, som helgenen fyller med godteri eller en liten gave.

Sankt Nikolas har hatt denne rollen som velvillig dommer lenge, og festen hans 6. desember bærer fortsatt spor av det over hele Europa. Hvem biskopen av Myra var, og hvorfor han passer på barna, forteller vi i hvem var Sankt Nikolas.

Hvem straffer barn som ikke har vært snille?

I Frankrike går denne rollen til Père Fouettard. Kledd i svart og med en tykk bunt kvister følger han Sankt Nikolas natt til 6. desember, forteller reiseguiden Routard. Det offisielle franske turistnettstedet presiserer at han følger helgenen i store deler av landet, at han kalles Hans Trapp i Alsace og Ruppelz i Lorraine, og at han ikke er med i Boulogne-sur-Mer, der helgenen går alene i opptoget.

I Lorraine har Sankt Nikolas vært regionens skytshelgen siden 1477. Om morgenen 6. desember finner barna godsaker eller kull, alt etter hvordan de har oppført seg, og de vanlige gavene hans er en appelsin og en pepperkake formet som ham selv. I Nancy kjører det store opptoget helgenen, Père Fouettard, slakteren og de tre barna fra legenden forbi på en vogn.

I de østerrikske og bayerske Alpene heter følgesvennen Krampus. Med horn og pels, og et bjørkeris i hånden, går han ut i gatene om kvelden 5. desember, Krampusnacht. I Italia kommer Befana natt til 6. januar og legger igjen kull til barn som har oppført seg dårlig, som oftest kandissukker farget svart. Alle disse gjestene blir presentert i gavebringere verden rundt.

Hva skjer hvis man står på listen over de slemme?

De gamle fortellingene snakker om kull og bjørkeris. Dagens fortellinger er mye mildere, og det er protokollen på Nordpolen også. En liste føres over et helt år, ikke over én dårlig dag. Et barn som krangler med broren sin på tirsdag og hjelper ham å rydde på onsdag, har allerede tatt igjen halve veien.

• Gjøre det godt igjen: Et oppriktig «unnskyld» teller, særlig hvis det kommer av seg selv.
• Hjelpe til: dekke på bordet, trøste en venn, dele en leke.
• Si fra: Brevet til julenissen er det perfekte stedet å fortelle om innsatsen sin.
• Sjekke: Detektoren for snille barn gir et inntrykk av retningen, og listen over snille barn viser hvem som allerede er skrevet opp.

Den besøkende i diktet fra 1823 går forresten foran med et godt eksempel: Han fyller alle strømpene uten å sortere og ønsker «Happy Christmas to all». For resten av talentene hans, fra de flygende reinsdyrene til pipa han kommer seg opp igjen med et nikk, kan du lese om julenissens krefter.