Befana, Christkind, De hellige tre konger: hvem kommer med julegavene rundt om i verden?

Hvem kommer med gavene, og på hvilken dato?

Gavesesongen varer i over en måned, og hvert land har sin del av den. Datoen avhenger nesten alltid av skikkelsen: En helgen kommer på sin festdag, Jesusbarnet på julaften, De hellige tre konger på helligtrekongersdag. Her er kalenderen, fra den første gjesten til den siste.

1. 5. des.Sinterklaas i Nederland (pakjesavond); Krampus er ute kvelden før Sankt Nikolas-dagen i Østerrike og Bayern.
2. 6. des.Sankt Nikolas i Lorraine, i Øst-Frankrike og i Belgia, fulgt av Père Fouettard.
3. 8. des.I Catalonia begynner man å fôre Tió de Nadal.
4. 12. des.På Island kommer den første av de tretten Jólasveinar, Stekkjastaur, til byen.
5. 24. des.Christkind i Sør-Tyskland og Østerrike, Olentzero i Baskerland, Tió i Catalonia.
6. 25. des.Père Noël, Santa Claus, Father Christmas i den engelskspråklige verden og i Frankrike.
7. 1. jan.Ded Moroz i Russland til nyttår, Άγιος Βασίλης i Hellas.
8. 6. jan.Befana i Italia, De hellige tre konger i Spania, Mexico og store deler av Latin-Amerika.

Disse gjestene har iblant kjempet om plassen. I Frankrike skjedde den mest kjente episoden 23. desember 1951: Foran katedralen Saint-Bénigne i Dijon brente presteskapet en julenissefigur foran 250 barn og forklarte at julen skulle forbli «feiringen av Frelserens fødsel». Etnologen Claude Lévi-Strauss skrev et essay om det året etter, *Le Père Noël supplicié*.

Sankt Nikolas, Père Fouettard, Krampus: hvem belønner, og hvem straffer?

I Lorraine har Sankt Nikolas vært regionens skytshelgen siden 1477. Den mest kjente legenden forteller at han vekket til live tre barn som en slakter hadde drept. Den 6. desember kommer han tradisjonelt med en appelsin og en pepperkake formet som ham selv, og barna setter frem sukker og en gulrot til eselet hans. I Nancy går den store Sankt Nikolas-paraden fra place Carnot til place Stanislas, og basilikaen i Saint-Nicolas-de-Port, noen kilometer unna, minner om hvor gammel dyrkingen av ham er i regionen.

Bak ham går Père Fouettard. Han har ingen egen legende som er like gammel som helgenens: Ifølge Le Routard er han «en ren oppfinnelse ment å skremme ulydige barn». I Nederland følges Sinterklaas av Zwarte Piet, i det tyskspråklige Sveits reiser Samichlaus med et esel og en følgesvenn som heter Schmutzli, og i Tyskland møter man Knecht Ruprecht.

Den mest spektakulære av disse følgesvennene er østerriksk og bayersk. Krampus har horn, mørk pels og hoggtenner, halvt bukk og halvt demon, og han pisker slemme barn med bjørkeris. Navnet skal komme fra tysk *Krampen*, klo. Han er ute kvelden før Sankt Nikolas-dagen, *Krampusnacht*. Den katolske kirken forbød de bråkete festene som ble holdt i hans navn, og under andre verdenskrig fordømte europeiske fascister ham som en sosialdemokratisk oppfinnelse.

Ingenting hjalp. I dag løper grupper av menn utkledd som djevler gjennom gatene og jager forbipasserende i Østerrike, Tyskland, Ungarn, Slovenia og Tsjekkia. Historikeren Peter Jelavich ved Johns Hopkins-universitetet ser ham som en hedensk skikkelse podet inn på julen. Feiringen har til og med krysset Atlanterhavet: Byen Ypsilanti i Michigan arrangerer et årlig Krampus-ball.

Hvem er Christkind, Jesusbarnet som kommer med gavene?

Christkind, «Kristusbarnet», kommer med gavene om kvelden 24. desember i store deler av Sør-Tyskland, i Østerrike og i det tyskspråklige Sveits. Tross navnet fremstilles det sjelden som et spedbarn: Folkeskikken har gjort det til en engleaktig skikkelse med lyse krøller, hvit kjole og gyllen glorie, ofte spilt av en ung jente.

Opprinnelsen er omstridt. Skikkelsen dukket opp i protestantiske områder som et alternativ til Sankt Nikolas, fordi reformasjonen avviste helgendyrkingen. Noen gjør Martin Luther til opphavsmannen, en påstand Universitetet i Hamburg anser som ikke bevist. Det man derimot vet, er at gavene i Luther-familien allerede fra 1531 ble knyttet til «den hellige Krist». Historiens ironi er at katolske områder tok i bruk Christkind tidlig på 1800-tallet, blant annet i Bayern og Rhinland.

Det mest kjente Christkind er det i Nürnberg. Siden 1969 har byen valgt det annethvert år: Kandidatene må være mellom 16 og 19 år på valgdagen. Fredagen før første søndag i advent åpner Christkind, kronet, krøllet og kledd i gull, Christkindlesmarkt fra galleriet i Frauenkirche ved å lese opp en prolog skrevet i 1948 av Friedrich Bröger. I desember har det over hundre avtaler etter hverandre. For 2025 og 2026 heter det Nora Falk.

Hvem er Befana, den italienske heksen som kommer 6. januar?

I Italia tilhører natten mellom 5. og 6. januar Befana. Navnet er en folkelig forvanskning av *Epifania*, helligtrekongersdag. Ordboken Treccani beskriver henne som en svært stygg, men velgjørende gammel kone som om natten kommer ned gjennom pipen og fyller strømpene til snille barn med gaver og godterier. Til slemme barn legger hun igjen kullbiter. I dag er dette kullet ofte et svertet sukker som selges i godtebutikker.

Den mest utbredte kristne legenden setter henne på veien til De hellige tre konger. Vismennene spør henne om veien til Jesusbarnet og inviterer henne til å bli med; hun sier nei, for opptatt med husarbeidet. Hun ombestemmer seg, drar for å lete etter dem og finner dem aldri. Siden har hun fløyet på kosten sin, og mange sier at hun feier gulvet før hun drar videre.

Skikkelsen er eldre enn denne historien. Enciclopedia Italiana fra 1930 knytter Befana til førkristne magiske tradisjoner og beskriver bål som ble tent natten til helligtrekongersdag. I den toskanske delen av Romagna kjørte man figuren hennes på en kjerre til torget i landsbyen før man brente den. Den lille byen Urbania i Marche regnes som hennes offisielle bosted og holder hvert år, mellom 2. og 6. januar, en fest som trekker 30 000 til 50 000 mennesker.

Hvorfor får spanjoler og meksikanere gavene sine 6. januar?

I den spansktalende verden er de store giverne Reyes Magos, De hellige tre konger. Helligtrekongersdag, 6. januar, minnes besøket deres hos Jesusbarnet, og det er om morgenen denne dagen at barna finner gavene sine. I Mexico skriver mange først et brev til kongene, noen fester det til en heliumballong, og kvelden før setter man ofte en sko ved døren.

Om kvelden 5. januar går kongene i opptog gjennom gatene. Kavalkaden i Alcoy, nær Alicante, har funnet sted siden 1885 og er blant de eldste i Spania. Den har status som fest av nasjonal turistinteresse. Kongenes pasjer klatrer opp på lange trestiger for å levere gavene rett på balkonger og i vinduer, og esler, *burretes*, bærer postkassene der barna legger inn ønskene sine.

Den 6. januar avsluttes med en kranseformet kake. I Spania skjuler *roscón* en figur som ofte forestiller en av kongene. I Mexico skjuler *rosca de Reyes* et lite Jesusbarn: Den som finner det, må ta det med til kirken eller ha familien på besøk 2. februar, kyndelsmesse. Trekongersfesten forlenger dermed julen med en hel måned.

Ded Moroz og Snegurotsjka: nyttårsgavene

I Russland og i flere land i det tidligere Sovjetunionen gis gavene til nyttår. De kommer fra Дед Мороз (Ded Moroz), «Bestefar Frost». Sovjetmakten bekjempet ham først: I 1928 ble han erklært «prestens og kulakkens forbundsfelle». I 1935, da nyttårsfeiringen igjen ble tillatt, kom han tilbake, og i 1998 fikk han sitt offisielle bosted i Velikij Ustjug i Vologda oblast.

Han reiser aldri alene. Снегурочка (Snegurotsjka), Snøpiken, kledd i en lang sølvblå kjole og en pelslue eller en snøfnuggformet kokosjnik, hjelper ham med å dele ut pakkene. Hun kommer fra et eventyr som dramatikeren Aleksandr Ostrovskij satte opp på teater i 1873, med scenemusikk av Tsjajkovskij, og som Rimskij-Korsakov senere gjorde til opera. Siden den sovjetiske gjenopplivingen av nyttårsfeiringen midt på 1930-tallet har hun blitt presentert som barnebarnet hans.

Hellas har også sin nyttårsgjest, Άγιος Βασίλης, Sankt Basileios, biskop av Caesarea på 300-tallet, som har festdag 1. januar. Den kvelden deler familiene *vasilopita*, en kake der man stikker inn en mynt før den stekes: Den som finner mynten, får lykke hele året.

Tió de Nadal og Olentzero: gavene i Catalonia og Baskerland

I Catalonia kommer gavene ut av en vedkubbe. Tió de Nadal er en stor stokk, ofte knudrete, som settes inn i huset noen dager før jul. Fra 8. desember, festen for Den uplettede unnfangelse, fôrer barna den hver dag, tidligere med brød, mais, johannesbrød eller sagflis, og dekker den med et lite teppe så den ikke skal fryse. På julaften slår de på den med pinner mens de synger en regle, og så løfter de på teppet: Tió har «laget» godterier og gaver. Hvis de ikke har vært snille, kan den legge igjen bare kull.

Opprinnelig var Tió vedkubben som ble brent på ildstedet julenatten, i Catalonia som på Mallorca. Skikken har gått noe tilbake i byene, men den lever fortsatt og blomstrer opp igjen i mange kommuner, og byen Barcelona viser den fremdeles frem blant juletradisjonene sine.

I Baskerland heter gjesten 24. desember Olentzero. Han er kullbrenner: Ifølge legenden arbeidet han i fjellet da han fikk høre om Kristi fødsel, og han gikk ned for å fortelle nyheten. Også han var først en julekubbe, og asken ble strødd foran huset for å beskytte det. På 1900-tallet begynte han å komme med gaver til barna. Om kvelden den 24. går kor gjennom gatene og synger historien hans, og han følges av Mari Domingi, en skikkelse knyttet til naturen og vintersolverv.

Joulupukki og Jólasveinar: gjestene fra det høye nord

I Finland er Joulupukki, «julebukken», arvtakeren etter en skikk der en mann utkledd som bukk gikk fra hus til hus og fikk restene av festmåltidet. Skikkelsen har mistet hornene og fått hvitt skjegg, men har beholdt navnet, og siden en sending i finsk radio i 1927 har det blitt sagt at han bor på Korvatunturi i Lappland. Lenger sør, i Norge, Danmark og Sverige, har gårdsnissen, *nisse* eller *tomte*, blitt en som kommer med gaver. Tradisjonelt setter man frem en bolle grøt med en smørklatt til ham, eller risengrøt i Norge.

Island har valgt mengden. Jólasveinar, de tretten julesveinene, kommer én og én, én natt hver, fra 12. til 24. desember. Navnene deres forteller om vanene deres: Stekkjastaur, «fjøsklossen», går først, så kommer Þvörusleikir sleivslikkeren, Hurðaskellir dørsmelleren, Skyrgámur skyrslukeren, Gluggagægir vinduskikkeren og til slutt Kertasníkir, «lystiggeren», den 24. Fra 11. til 24. desember setter barna en sko i vinduskarmen: Den blir fylt med en liten gave, eller en potet hvis de har gjort noe galt. Sesongen avsluttes 6. januar med Þrettándinn.

Jólasveinar har en lite anbefalelsesverdig familie. De tretten brødrene skal bo i fjellet med moren sin, Grýla, et fryktinngytende troll, og mannen hennes, Leppalúði, en stor klossmajor. Julekatten, enorm og med lysende øyne, sniker rundt i fjellene julenatten og jager dem som ikke har fått nye klær. Julesveinene selv er såpass omgjengelige at de viser seg på Islands nasjonalmuseum i Reykjavik: I desember 2025 kom de dit én og én, hver dag fra 12. til 24., i salen for barn og familier.