Hvem var Sankt Nikolas? Biskopen av Myra, legendene og veien til Lorraine

Hva vet vi egentlig om Sankt Nikolas?

Lite, og det er mappens første overraskelse. Ifølge tradisjonen ble Nikolas født rundt år 270 i Patara, en havneby i Lykia, på sørkysten av dagens Tyrkia. St. Nicholas Center forteller at foreldrene hans, velstående kristne, døde i en epidemi mens han ennå var ung, og at han ga arven sin til de fattige og syke. Han ble biskop i Myra, en by i nærheten, mens han fortsatt var en ung mann.

Den samme tradisjonen sier at han ble forfulgt under keiser Diokletian, forvist og så fengslet for troen sin. Etter løslatelsen skal han ha deltatt på kirkemøtet i Nikea i 325. Han døde i Myra en 6. desember, i 343 etter den datoen som oftest oppgis, og ble gravlagt i kirken sin.

Historikerne er forsiktige med nesten hver linje. Nikolas dukker først opp på en liste over biskopene i Nikea tidlig på 500-tallet, hos Theodor Lektor, rundt 510 eller 515, og verken Athanasius eller Eusebius, som begge skrev om kirkemøtet, nevner ham. Noen historikere tviler på at han var der, mens St. Nicholas Center regner Theodors liste som den viktigste autentiske kilden om deltakerne. Fortellingen om at han skal ha gitt kjetteren Arius en ørefik midt under møtet, er først belagt på 1300-tallet, mer enn tusen år etter hendelsene.

Selve tekstene kommer sent. Rundt 583 siterer Eustratius av Konstantinopel en levnetsbeskrivelse av Sankt Nikolas som i dag er tapt. Den eldste fullstendige levnetsbeskrivelsen vi har, er skrevet av Mikael Arkimandritten tidlig på 800-tallet, mellom 814 og 842, nesten fem hundre år etter biskopens død. For historikeren Jeremy Seal er det beste beviset på at Nikolas fantes, fortsatt graven hans, som man kunne besøke i Myra.

Hva er legenden om de tre døtrene og gullet som ble kastet inn gjennom vinduet?

Det er den eldste av legendene, og den eneste som allerede finnes hos Mikael Arkimandritten på 800-tallet. En ruinert mann i Myra har ikke råd til medgift til de tre døtrene sine. Uten medgift blir det ikke bryllup, og trusselen som henger over dem, er å bli solgt. En natt kommer en pung med gull inn gjennom det åpne vinduet. Så en til, en annen natt. Den tredje natten ligger faren på lur og kjenner igjen biskopen, som ber ham holde det hemmelig.

St. Nicholas Center påpeker at gullet, avhengig av versjonen, lander i strømper eller sko som tørker foran ilden. Noen versjoner forteller om tre gullkuler i stedet for tre punger. De tre kulene er blitt et av helgenens kjennetegn på malerier og glassmalerier, noen ganger malt som appelsiner, noe som delvis forklarer appelsinene som legges i barnas sko. De gjør også Nikolas til skytshelgen for pantelånere og for unge kvinner som skal gifte seg.

Historikerne diskuterer denne historien. Adam C. English mener den har en reell kjerne. Jona Lendering påpeker at den ligner mye på fortellingene Filostratos gjengir om Apollonios fra Tyana, en vismann fra det første århundret, og mener den kan ha glidd over fra den ene skikkelsen til den andre. Det som er sikkert, er at den har overlevd gjennom århundrene: strømpen som henger ved peisen, kommer rett fra den, som vi forteller i historien om julestrømpene.

Hvor kommer historien om de tre små barna i saltkaret fra?

I Frankrike er det historien alle kjenner, og likevel er den en av de seneste. Den mangler i helgenens første levnetsbeskrivelser og dukker opp i senmiddelalderen. Opprinnelig er ofrene ikke barn, men tre unge studenter på reise, myrdet av en vertshusholder. St. Nicholas Center forteller at versjonen med de tre små barna slo gjennom i Frankrike.

Sangen «Ils étaient trois petits enfants», som franske skolebarn fortsatt synger, går tilbake til 1500-tallet. Tre barn som har vært ute og sanket aks på åkrene, ber en kveld en slakter om husly. Han dreper dem, skjærer dem opp og legger dem i saltkaret, karet med salt der man oppbevarer kjøtt. Sju år senere kommer Sankt Nikolas forbi og ber om losji. Slakteren byr ham på mat, men biskopen vil ha saltkjøttet som har ligget der i sju år. Slakteren flykter, helgenen kaller ham til anger, strekker tre fingre ut over saltkaret, og de tre barna reiser seg.

Det er denne legenden som gjør Nikolas til barnas beskytter. Øst i Frankrike reiser han aldri alene: Père Fouettard, mannen i svart, truer de uskikkelige barna mens helgenen deler ut godter. I opptoget i Nancy har slakteren fra sangen til og med sin egen vogn, rett foran Père Fouettards. I Nederland og Belgia reiser helgenen med andre følgesvenner, som vi presenterer i gavebringere verden rundt.

Mappens andre mirakler

• De tre uskyldige: allerede hos Mikael Arkimandritten stanser Nikolas bøddelens arm og redder tre menn som var urettmessig dømt. Slik ble han skytshelgen for ofre for justismord.
• Stormen: på vei hjem fra en reise til Det hellige land stilner han havet som truer skipet hans. Sjøfolk i hele Middelhavet tar ham til skytshelgen.
• Basilios: en gutt som er bortført av pirater fra Kreta, blir brakt hjem til Myra, fortsatt med gullbegeret til kongen han tjente i hånden.

Hvorfor feires Sankt Nikolas 6. desember?

Fordi det er dødsdagen hans. Kirken feirer helgenene sine på dødsdagen, som regnes som deres fødsel i himmelen, og ikke på fødselsdagen, som for øvrig er ukjent for Nikolas. Kirker som følger den julianske kalenderen, som den russisk-ortodokse kirken, feirer ham 19. desember etter vår kalender. Bari har i tillegg en fest nummer to, fra 7. til 9. mai, for relikvienes ankomst.

Ifølge registreringen i fortegnelsen over immateriell kulturarv som omhandler festene i Nancy, feires Sankt Nikolas 6. desember i Belgia, Nederland, Tyskland, Luxembourg, Sveits og Italia, og i de ortodokse landene. I Frankrike står dagen fortsatt sterkt i Lorraine, Alsace, Franche-Comté og nord i landet. I Nederland og Belgia kommer helgenen ofte med båt og rir gjennom byene på en hvit hest, på jakt etter skoene som er satt fram ved vinduer, dører eller peiser.

I Lorraine finner snille barn godter om morgenen 6. desember eller helgen nærmest, og de som kvelden før satte fram en sukkerbit eller en gulrot til helgenens esel, vet hvorfor fatet er tomt. At besøket gled over til natten mellom 24. og 25. desember, skjedde mye senere, i New York tidlig på 1800-tallet: det er temaet i den sanne historien om julenissen.

Hvordan kom Sankt Nikolas’ relikvier til Bari?

Våren 1087 gikk sjøfolk fra Bari i land i Myra, som da var under muslimsk styre, og tok med seg det meste av skjelettet rett foran nesen på de greske vokterne. Dermed vant de et kappløp med Venezia, som var ute etter den samme skatten. 9. mai 1087 kom knoklene til Bari i Apulia. To år senere, i 1089, vigslet pave Urban II krypten i den nye basilikaen og la relikviene under alteret, der de fortsatt ligger. Bygningen ble fullført og vigslet i 1197.

Venezia ga seg ikke. Ifølge en anonym krønike gjorde en venetiansk flåte strandhugg i Myra i år 1100 og samlet opp bitene som folkene fra Bari hadde latt ligge igjen. Kirken San Nicolò på Lido sier at den oppbevarer rundt fem hundre av dem. 28. desember 2009 ba Tyrkia Italia om å få knoklene tilbake.

1. 10879. mai kommer relikviene i land i Bari etter å ha blitt tatt fra Myra.
2. 1089Pave Urban II vigsler krypten i Sankt Nikolas-basilikaen i Bari.
3. 1100Venetianere tar med seg bitene som var igjen i Myra, til Lido.
4. 1950-talletAnatomen Luigi Martino undersøker knoklene: en mann som døde over 70 år gammel, middels høy og sterkt plaget av leddgikt.
5. 2017Et ribbein reiser fra Bari til Moskva, deretter St. Petersburg, fra 21. mai til 28. juli.

Disse knoklene er blitt undersøkt. I 2004 rekonstruerte Caroline Wilkinson og Francesco Introna ved universitetet i Manchester et ansikt ut fra målene av hodeskallen: en mann på rundt 1,68 meter, med en nese som hadde vært brukket og grodd sammen igjen. I desember 2017 daterte Tom Higham og Georges Kazan i Oxford med karbon-14 et bekkenfragment som oppbevares i Illinois og som kom fra Lyon. Resultatet: 300-tallet. Forskerne minnet om at vitenskapen kan bevise at en relikvie er falsk, aldri at den er ekte.

Samme år reiste et ribbein fra helgenen fra Bari til Russland, der Nikolas er en av de mest ærede helgenene. Ifølge Radio Vatikanet sto rundt to millioner pilegrimer i kø, noen ganger i timevis, i Kristus Frelserens katedral i Moskva, og deretter i Aleksandr Nevskij-klosteret i St. Petersburg, før relikvien kom tilbake til Italia 28. juli 2017.

Hvorfor er Sankt Nikolas Lorraines skytshelgen?

Alt begynner med en finger. Ifølge tradisjonen tok en ridder fra Lorraine, Aubert de Varangéville, i 1098 med seg et fingerledd av helgenen fra Bari til Port, en handelsby ved elva Meurthe som senere fikk navnet Saint-Nicolas-de-Port. Den latinske innskriften på det nåværende relikvieskrinet sier det rett ut: «Hic anno salutis 1098 Albertus de Varangisi Villa attulit sacram particulam». Denne sølvarmen med velsignende hånd, 75 centimeter høy, ble laget i Lyon av firmaet Berger et Nesme rundt 1892, for å erstatte relikvieskrinene hertugene en gang hadde gitt, som i dag er tapt.

Fakkelprosesjonen springer ut av et annet mirakel. Herren av Réchicourt, en korsfarer fra Lorraine som satt fanget i Østen, skal ha blitt satt fri 6. desember 1240 og funnet på kirketrappen, fortsatt med lenkene rundt håndleddene. Siden har prosesjonen gått hvert år, lørdagen nærmest 6. desember. Etter gudstjenesten mørklegges basilikaen, lysene tennes ett for ett, og folkemengden synger «Saint Nicolas des Lorrains», en salme med over førti vers.

5. januar 1477 slo hertug René II Karl den dristige under bymurene i Nancy. Burgunderen ble drept, Lorraine forble selvstendig, og René II gjorde Nikolas til skytshelgen for hertugdømmet sitt. For å takke helgenen for seieren erstattet han den lille kirken i Port med en enorm basilika i flammende gotikk, bygd fra 1481 til 1560, med to tårn på 85 meter.

Fem hundre år senere trengte bygningen stell. Den ble restaurert i rundt femten år, på 1980- og 1990-tallet, takket være en testamentarisk gave fra Camille Crouée Friedman, en kvinne fra stedet som hadde flyttet til New York og døde i 1980. Sankt Nikolas, som kom fra Lilleasia via Italia, ble altså reddet i Lorraine av en amerikaner.

Hvordan feires Sankt Nikolas i Lorraine i dag?

I Nancy er feiringen viktig nok til å stå i det franske kulturdepartementets fortegnelse over immateriell kulturarv. Det store opptoget har eksistert siden slutten av 1800-tallet, og den første Sankt Nikolas-vognen ble bygd i 1924 med hjelp fra byens handelsstand. I 2017 overvar nærmere 100 000 mennesker selve hovedopptoget, og mellom 15 og 18 opptog ble holdt i storbyområdet i løpet av desember.

Opptoget følger en fast rekkefølge over 1,3 kilometer. Først kommer vognene fra kommunene, så de tre skikkelsene fra legenden: Père Fouettard på det mekaniske eselet sitt, slakteren som roper til folkemengden fra sin butikk i papiermasjé, og de tre barna i saltkaret. Sankt Nikolas kommer sist på en opplyst vogn, omgitt av små, snille barn. Ved ankomsten på Place Stanislas gir ordføreren ham byens nøkler fra rådhusbalkongen. I 2017 ble over to tonn godteri delt ut langs ruten.

Den andre tradisjonen kan spises. Sankt Nikolas-figurer i pepperkake og sjokolade har blitt laget i Nancy siden 1840, først av firmaet Lefèvre-Lemoine. Fra 1902 var konditoren Joseph Eidel den første som tegnet et ansikt på dem, med øyne og et smil, i tillegg til skjegget, bispestaven og mitraen. Du finner det du trenger for å lage dem selv i våre juleoppskrifter.

• Lørdagen nærmest 6. desember: fakkelprosesjon i Saint-Nicolas-de-Port.
• Samme helg: stort opptog i Nancy, med mindre opptog i Metz, Épinal, Verdun og Saint-Dié-des-Vosges.
• Kvelden før: en sukkerbit eller en gulrot til eselet, noen ganger en tegning eller et brev til helgenen.
• Om morgenen: godter og pepperkake til snille barn, og et fryktet besøk av Père Fouettard for de andre.

Feiringen har til og med reist den andre veien. I Wiltz i Luxembourg ble amerikanske soldater kjent med skikken etter frigjøringen av landet i september 1944. 6. desember 1944 delte korporal Richard Brookins, utkledd som Sankt Nikolas, ut godteri og sjokolade fra rasjonene deres i gatene. For én kveld ble den amerikanske Santa Claus Sankt Nikolas igjen.