Er julenissen en alv? Etterforskning av et ord fra 1823

Hvorfor sier man at julenissen er en alv?

Alt begynner med ett eneste vers, men resten av diktet peker i samme retning. Før ordet *elf* i det hele tatt dukker opp, ser fortelleren, vekket midt på natten, «a miniature sleigh, and eight tiny reindeer» komme, en miniatyrslede og åtte bitte små reinsdyr. Kusken er «a little old driver, so lively and quick», en liten gammel kar, sprek og rask.

Portrettet som følger, er av en spinkel skikkelse. Han er «dressed all in fur, from his head to his foot», dekket av sot og aske, og han ligner en omreisende kremmer som åpner bylten sin. Han har «a little round belly», en liten rund mage, en «droll little mouth» formet som en bue, og holder pipestilken mellom tennene. Diktet hoper opp *little*, *tiny* og *miniature*, som for å bringe alt ned til takets målestokk.

Så kommer utgangen. Den besøkende legger en finger på siden av nesen, nikker og stiger opp gjennom pipa. For en gammel mann av vanlig størrelse ville det vært absurd. For en alv er det nesten hverdagslig. I 2014 oppsummerte en artikkel fra Canisius University i Buffalo diktets julenisse slik: «a little guy», en liten kar, i stand til å klatre opp og ned pipene med et spøkelses smidighet.

Hva betydde ordet «elf» i 1823?

Det engelske ordet *elf* kommer fra gammelengelsk *ælf*. Det har slektninger i alle de germanske språkene: *álfr* på norrønt, *alp* på gammelhøytysk, der det betegner en ond ånd. Språkforskerne knytter det til en rot som betyr «hvit», den samme som i latin *albus*. Den opprinnelige alven var kanskje «den hvite», «den lysende». Sporet finnes i navn som Alfred, bokstavelig «alvenes råd».

De første alvene var ikke små. I 1590, i *The Faerie Queene*, skriver Edmund Spenser fortsatt om vesener i menneskestørrelse. Skiftet skjer i samme periode, på teatret. I *En midtsommernattsdrøm*, rundt 1595, setter Shakespeare bitte små, luftige alver på scenen. Sammen med poeten Michael Drayton etablerer han i to hundre år tanken om at en alv, som en fe, er et vesen i lommeformat.

Det var denne betydningen forfatteren fra 1823 hadde i tankene: et lite, sprekt, litt skøyeraktig vesen fra en annen verden. Elleve år tidligere, i 1812, hadde brødrene Grimm gitt ut eventyret om *Skomakeren og nissene*, der to små menn, *Wichtelmänner* i den tyske originalen, hver natt i all hemmelighet gjør ferdig skoene til en fattig skomaker. Når ekteparet syr klær til dem for å takke, danser de av sted og kommer aldri tilbake. En liten skapning som arbeider om natten for å glede uten å vise seg: bildet måtte falle i smak hos forfatteren av et juledikt.

Og det franske ordet «lutin»?

Det kommer mye lenger unna. Ifølge ordboka Trésor de la langue française stammer *lutin*, det franske ordet for nisse eller tusse, fra latin *Neptunus*, havguden, som ble en hedensk demon i senantikken. Chrétien de Troyes skriver *netun* rundt 1176, Wace skriver *luitun*. Ordet ble sannsynligvis dratt mot *nuit*, natt, fordi disse åndene kom fram om natten, og så mot *luitier*, å kjempe. Du Bellay skriver *lutin* i 1558, og fra 1680 betegner ordet også et livlig og skøyeraktig barn. Den franske oversettelsen av *jolly old elf* med «joyeux vieux lutin» treffer derfor godt.

Var julenissen allerede liten før 1823?

To år før diktet, i 1821, gir boktrykkeren William B. Gilley i New York ut et lite lommehefte, *The Children’s Friend*, som nyttårsgave til barn «fra fem til tolv år». Der står *Old Santeclaus with Much Delight*, et dikt uten forfatternavn, illustrert med åtte fargelagte trykk. Dette er de første publiserte bildene av en julenisse, og første gang litografi ble brukt i USA.

Denne Santeclaus kommer på julaften og ikke lenger den 6. desember, Sankt Nikolas’ dag. Han kjører et reinsdyr over takene og snøviddene, og han har allerede på seg rødt. Han har også et strengere trekk: til ulydige barn legger han igjen et langt, svart bjørkeris. Heftet sier ingenting om størrelsen hans. Trykkene viser ham derimot på takene, i samme målestokk som pipene.

Enda tidligere, i 1809, hadde Washington Irving gjort Sankt Nikolas til en newyorker i sin *History of New York*. Canisius University understreker at Irvings Nikolas ennå ikke er den lystige gamle alven vi kjenner. For hele historien om overgangen fra biskop til newyorkfigur, les den sanne historien om julenissen.

Hvordan vokste julenissen?

Hovedansvarlig heter Thomas Nast. Han kom til USA rundt seksårsalderen, i 1846, og tegnet for *Harper’s Weekly* under borgerkrigen. Den 3. januar 1863, på forsiden, deler hans første julenisse ut gaver i en leir for unionshæren, i stjernejakke og stripete bukser. Mellom 1863 og 1886 publiserer Nast 33 julebilder i bladet.

Tegning for tegning fastlegger han skikkelsen. Ifølge Canisius University gjør Nast julenissen om fra Moores «lystige gamle alv», en liten kar, til den joviale kjempen med hvitt skjegg, og han tegner ham større enn livet fordi det er slik vi venter ham. I 1866 viser han ham i verkstedet, der han lager gyngehester og syr dukkekjoler, med en protokoll over barnas oppførsel innen rekkevidde.

1. 1821*The Children’s Friend*: de første trykkene av en Santeclaus, på takene, med et reinsdyr.
2. 1823Diktet fra Troy beskriver ham som en «jolly old elf» med miniatyrslede.
3. 1863Thomas Nasts første julenisse på forsiden av *Harper’s Weekly*.
4. 1866Nast viser ham i verkstedet, midt blant lekene.
5. 1881«Merry Old Santa Claus», Nasts portrett som har blitt det mest kjente.

Delaware Art Museum, som har en Nast-samling, tilskriver ham også de første omtalene av en julenisse som bor på Nordpolen og driver et verksted. En mann som leder en leketøysfabrikk for hele verden, fikk vanskelig plass i en miniatyrslede. Alven fra 1823 forsvant fra bildene, slik artikkelen vår hvor gammel er julenissen forteller.

Nisse og tomte: julenissens nordiske fettere

I Skandinavia er slektskapet mellom julenissen og de små vesenene enda mer direkte. Den danske og norske *nissen*, den svenske *tomten* og den finske *tonttu* er husvetter i folketroen. De bor under gulvet på gården, i fjøset eller på låven, passer på dyrene og hjelper til med arbeidet hvis man behandler dem skikkelig. Blir de fornærmet, gjør de ugagn.

Størrelsen varierer fra fortelling til fortelling. En svensk tradisjon snakker om en alen, rundt 60 centimeter, en svenskamerikansk kilde om 60 til 90 centimeter. De beskrives med rød lue og klær av grå ull. Den tradisjonelle danske nissen er skjeggløs som et barn: skjegget kom senere. På julaften setter man fram en bolle grøt til dem, med smør, honning eller i Norge *rømmegrøt*.

På 1800-tallet blir disse gårdsvokterne gavebringere. Allerede på 1840-tallet viser danske kunstnere nissen som kommer med julegavene. I Sverige illustrerer Jenny Nyström Viktor Rydbergs *Lille Viggs eventyr på julaften* i 1875, og så diktet *Tomten* i 1881. Nationalmuseum i Stockholm regner henne som den første svenske kunstneren som ga den tradisjonelle julenissen en egen karakter. *Jultomten*, julenissen, var født.

Selve navnet forteller om dette møtet. En hypotese lar *nisse* komme fra Niels, den danske formen av Nikolas, noe som ville gjøre ham til en liten slektning av Sankt Nikolas. Ordet *tomte* kommer fra *tomt*, grunnen der huset bygges. For å se hva julenissen heter i hvert land i Norden, les julenissens navn rundt om i verden.

Hvor kommer alvene i verkstedet fra?

Hvis julenissen vokste, hvem tok over alvens rolle? Et helt lag. Man leser ofte at Louisa May Alcott, som senere skrev *Små kvinner*, skal ha vært den første som skrev om julealver, i en samling med tittelen *Christmas Elves* skrevet rundt 1855. Library of America maner til forsiktighet: Alcott var tjuetre år, samlingen ble aldri utgitt, og manuskriptet er tapt eller ødelagt. Ingen vet hvordan alvene hennes så ut.

Det første bildet med bred spredning er bedre dokumentert. I 1873 viser juleforsiden til *Godey’s Lady’s Book*, et kvinneblad i Philadelphia, julenissen omgitt av leker og alver, med teksten: «Her er en idé om forberedelsene som gjøres for å skaffe barna lekene deres til jul.» I 1876 gir Austin Thompson ut *The House of Santa Claus*, et eventyrspill for søndagsskoler, som tar opp ideen.

• 1932: Walt Disney lanserer kortfilmen *Santa’s Workshop*, der julenissen og alvene hans forbereder ferden.
• 1964: *Rudolph med den røde nesen*, i stop motion-animasjon, gir alvene en hovedrolle.
• 1985: *Santa Claus: The Movie* framstiller dem som et laug av håndverkere som lager lekene for hånd.
• 1994: I *Nissen* (The Santa Clause) spilles alvene av barn og ungdommer.

Siden har rollefordelingen vært stabil: en julenisse i menneskestørrelse, og rundt ham alver som lager, pakker inn og passer på reinsdyrene. Alvene våre har sin egen side, og arbeidet deres er beskrevet i artikkelen vår hvem er julenissens alver.

Et menneske oppfostret av magiske vesener

Flere fortellinger har avgjort spørsmålet på sin måte: julenissen er ikke en alv, men han vokste opp blant dem. Den første er skrevet av L. Frank Baum, forfatteren av *Trollmannen fra Oz*. I *The Life and Adventures of Santa Claus*, utgitt i 1902 og illustrert av Mary Cowles Clark, blir et spedbarn funnet i Burzee-skogen av Ak, «verdens skogmester». Nymfen Necile adopterer ham og kaller ham Neclaus, der Claus er kortformen.

Baum understreker ett poeng: Claus er dødelig, han vokser dag for dag blant de udødelige. Teksten sier til og med at han «aldri hadde vært en særlig stor mann». Rylene, blomstenes voktere, gir ham fargestoffene sine til å male lekene. Knookene, dyrenes voktere, lar til slutt to hjorter, Glossie og Flossie, trekke sleden hans, men bare på julaften. Da han blir gammel, foreslår Ak for de udødelige å gi ham Udødelighetens kappe. Avstemningen går hans vei, og kappen er nå en del av ham.

Mønsteret kommer igjen på TV i 1970: i *Santa Claus Is Comin’ to Town* fra Rankin/Bass blir babyen Kris tatt inn av Kringle-familien, en familie av alver som lager leker. I 2003 snur Jon Favreaus film *Elf* situasjonen. Et barnehjemsbarn kryper ned i julenissens sekk, havner på Nordpolen og vokser opp blant alvene, adoptert av Papa Elf, spilt av Bob Newhart. Buddy, spilt av Will Ferrell, tror han er alv til han er voksen. Innspillingen satset på tvungent perspektiv i stedet for digitale effekter, så han skulle se enorm ut ved siden av dem.