«Natten før jul»: historien om diktet som formet julenissen

Hvordan havnet diktet i en avis i Troy?

Ifølge fortellingen som Moore-familien har ført videre, og som Columbia Magazine gjengir, begynner alt på julaften 1822, i et stort hus på Manhattan kalt Chelsea House. Clement Clarke Moore, professor i gresk og hebraisk, leser høyt et dikt han har skrevet til sine seks barn. Han har ingen planer om å utgi det.

Blant familiens nære venner er Harriet Butler, en venninne fra Troy, en liten by ved Hudson-elva nord for New York. Hun ber om lov til å skrive av teksten. Omtrent et år senere er diktet i hendene på Orville L. Holley, redaktøren av Sentinel. Hvilken vei det tok nøyaktig? Kildene er usikre. Et brev fra 1844 fra forleggeren Norman Tuttle til Moore forteller at Holley skal ha fått det av fru Sackett, kona til Daniel Sackett. Lokalhistorikeren Carl Johnson i Troy lar begge sporene stå åpne, Harriet Butler eller Sarah Sackett.

Avisen trykker det den 23. desember 1823 under tittelen «Account of a Visit from St. Nicholas», usignert. I Troy markerer i dag en plakett i River Street 225 stedet der avisens kontorer lå. Holley selv bevarer hemmeligheten. Først den 20. januar 1829 hentyder han til forfatteren og beskriver ham som en herre «med større fortjeneste som lærd og som skribent enn mange med mer høylytte pretensjoner».

Diktet venter derimot ikke på forfatteren sin. Andre aviser trykker det, år etter år, ofte like før jul. Det sirkulerer uten navn, som en folkesang, og hver leser som klipper det ut av avisen, bidrar til å etablere en helt bestemt kveld i amerikanske hjem: natten til 25. desember.

Hvem var Clement Clarke Moore?

Clement Clarke Moore blir født i 1779 og dør i 1863. Faren, Benjamin Moore, er rektor ved Columbia College og episkopal biskop i New York. Sønnen blir nummer én i kullet sitt ved Columbia, gir ut USAs første hebraiske ordbok og sitter i universitetsstyret i førtifire år. I 1822 er han nettopp utnevnt til professor i gresk og hebraisk litteratur ved General Theological Seminary.

Columbia Magazine beskriver familieeiendommen: rundt tretti acres på vestsiden av Manhattan, døpt Chelsea av bestefaren hans, som var født i England. Det tre etasjer høye huset sto der West 23rd Street og Ninth Avenue møtes i dag. En del av denne jorda er nå Clement Clarke Moore Park, på hjørnet av West 22nd Street og Tenth Avenue.

Moore fortalte at han hadde latt seg inspirere av «en korpulent og rødmusset nederlender» i nabolaget, kanskje gartneren hans. Han kjente også Washington Irving, hvis History of New York, utgitt i 1809 og på nytt i 1821, beskriver en nederlandsk Sankt Nikolas med pipe. Den lille mannen i diktet, med pipa klemt mellom tennene og magen som rister, skylder dette portrettet mye.

Hvorfor satte han ikke navnet sitt under diktet før i 1844?

Moores navn dukker opp for første gang i 1837. Det året gir Charles Fenno Hoffman ut The New-York Book of Poetry hos George Dearborn, og diktet står der, side 217 til 219, under navnet «Clement C. Moore». Moore selv tar det ikke med i diktsamlingen Poems før i 1844, hos Bartlett and Welford. I et brev samme år forklarer han seg: han skrev teksten «ikke for å bli utgitt, men for å more barna mine», og han gjør krav på opphavsretten, «hvor liten verdien av denne eiendommen enn er». En seminarprofessor som ga ut lærde verk, ønsket tydeligvis ikke å bli kjent først og fremst for et barnerim.

Hvem skrev egentlig «Natten før jul»?

En annen familie har i mer enn hundre og femti år hevdet at diktet er stamfarens verk. Henry Livingston Jr. blir født 13. oktober 1748 i Poughkeepsie ved Hudson-elva og dør der 29. februar 1828. Han er major under det amerikanske felttoget mot Canada i 1775, blir senere bonde og skriver lette vers, utgitt usignert eller bare med initialen «R.» i New York Magazine og Poughkeepsie Journal. Han gjør aldri krav på diktet, og ingen kjent trykning bærer navnet hans.

Livingston-saken bygger på minner. Sønnene Charles og Edwin, og en nabo ved navn Eliza, fortalte senere at faren leste diktet for dem som sitt eget allerede i 1807. Familien sier at den hadde et manuskript med rettelser i hans håndskrift. Det skal ha forsvunnet i en husbrann i Wisconsin.

1. 1807Ifølge barnas minner leser Henry Livingston Jr. diktet for familien.
2. 1823Sentinel i Troy trykker diktet uten forfatternavn, den 23. desember.
3. 1828Livingston dør. Sønnene sier at de finner et avisutklipp og et kladdeark med rettelser på kontoret hans.
4. 1837Charles Fenno Hoffman tilskriver diktet Clement C. Moore i The New-York Book of Poetry.
5. 1844Moore utgir diktet i samlingen Poems.
6. 1859Livingston-familien oppdager Moores krav. Edwin sier at han mistet manuskriptet i en brann.
7. 1899Et barnebarn av Sidney Livingston publiserer det første offentlige kravet i avisen sin på Long Island.
8. 1920Christian Science Monitor vier en artikkel til Livingston-teorien den 4. august.

I 1999 henvender Mary Van Deusen, en etterkommer av Livingston, seg til Donald Foster, engelskprofessor ved Vassar College og spesialist på å tilskrive anonyme tekster. Boka hans Author Unknown, utgitt hos Henry Holt i 2000, konkluderer i Livingstons favør. Argumentene: det anapestiske versemålet, i tretakt, som Livingston ofte brukte, en uvanlig bruk av ordet «all», de nederlandske reinsdyrnavnene som ville passe en mann av nederlandsk avstamning, og en Moore som etter sigende avskydde tobakk og aldri ville ha stukket en pipe i munnen på helten sin.

Svaret lar ikke vente på seg. Historikeren Stephen Nissenbaum, forfatter av The Battle for Christmas, konkluderer i 2001 med at Moore er forfatteren: «Jeg tror det er ham.» Han plasserer diktet i kretsen rundt John Pintard og de fremtredende newyorkerne som den gang skapte seg en nederlandsk fortid. Manuskripthandleren Seth Kaller og forskeren Scott Norsworthy publiserer også detaljerte gjendrivelser.

I 2016 gir MacDonald P. Jackson, tidligere professor ved University of Auckland i New Zealand, ut en kvantitativ stilistisk studie hos McFarland. Testene hans plasserer Moores kjente dikt på Moores side, og juledikten «systematisk nærmere» Livingstons vers. I 2023 kommer Tom A. Jerman til motsatt konklusjon: av sytten tester gjort med et tilskrivingsprogram peker seksten på Moore. Debatten er fortsatt åpen, og hver leir har sine tall.

Hvorfor het reinsdyrene Dunder og Blixem?

I Sentinel fra 1823 ropes de åtte reinsdyrene opp i denne rekkefølgen: Dasher, Dancer, Prancer, Vixen, Comet, Cupid, Dunder og Blixem. De to siste navnene er ikke engelske. «Donder en Blixem» betyr «torden og lyn» på nederlandsk, et dagligdags utrop i de nederlandske familiene i delstaten New York.

Navnene flytter seg senere. En hypotese, gjengitt av Mental Floss, går ut på at Blixem ble til Blixen for å rime på Vixen, og så Blitzen i Moores hånd i 1844. I kopiene Moore skrev av for hånd mot slutten av livet, står det «Donder and Blitzen». Edmund Clarence Stedmans antologi An American Anthology bruker også denne formen i 1900. På begynnelsen av 1900-tallet blir Donder ofte til Donner.

Disse åtte reinsdyrene var ikke de første. To år tidligere, i 1821, viste et hefte fra New York allerede ett enkelt reinsdyr som trakk sleden til «Sante Claus». Diktet fra 1823 legger til sju og gir hvert av dem et navn. Vi forteller denne slektshistorien i hvor kommer julenissens reinsdyr fra, og hele spannet, med de franske navnene, i hva heter julenissens reinsdyr.

Hva endret diktet i julenissens historie?

Før 1823 hadde den besøkende i New York ingen fast dato. Sankt Nikolas kom tradisjonelt den 6. desember, på festdagen sin. Heftet fra 1821 hadde allerede snakket om julaften. Diktet gravde, med selve første linje, denne datoen inn i minnet til alle som lærte det utenat: «’Twas the night before Christmas».

Teksten etablerer også et presist forløp, nesten en liste med handlinger, som knapt har endret seg siden. Les det igjen, og du finner:

• strømper «hengt opp med omhu ved peisen», i håp om besøket hans;
• sovende barn som drømmer om sukkerkuler, og foreldre som nettopp har lagt seg;
• en miniatyrslede og åtte bitte små reinsdyr som lander på taket;
• en tur ned gjennom pipa, i ett eneste hopp;
• en sekk med leker, strømper som fylles i stillhet, en finger på siden av nesen før han stiger opp igjen;
• en avreise gjennom luften og et ønske til alle før han forsvinner.

Veien gjennom pipa fortjener sin egen mappe, med røtter i folketroen knyttet til ildstedet: vi har åpnet den i hvorfor kommer julenissen ned gjennom pipa. Diktet bidro også til å gjøre fortelleren til en våken forelder, vitne til en scene barna aldri ser. Det er fortsatt synsvinkelen i de fleste julefortellinger.

Til slutt tegner det en bitte liten skikkelse. Den besøkende i 1823 er en «lystig gammel alv», liten nok til å få plass i en miniatyrslede. Det skulle Thomas Nasts stikk til, fra 1863, for å gi ham en manns størrelse. Vi skriver om det i Er julenissen en alv? Etterforskning av et ord fra 1823, som vier en del til dette spørsmålet om alven.

Hvordan ble diktet et julaftenritual?

Suksessen går via bildene. I 1855 tegner en av Moores døtre, Mary C. Ogden, Chelsea House til en illustrert utgave. Rundt 1862 gir forleggeren J. G. Gregory i New York ut en versjon illustrert av F. O. C. Darley, som Library of Congress har et eksemplar av i samlingen av sjeldne bøker. I 1912 lager Jessie Willcox Smith en utgave som fortsatt kan leses fritt på Project Gutenberg. I 1931 er det Arthur Rackhams tur, den engelske eventyrillustratøren.

Under den store depresjonen, i 1934, lager kunstneren Helmuth F. Thoms en serie illustrasjoner til diktet som del av et prosjekt under Public Works Administration, det føderale byrået for store offentlige arbeider under New Deal.

Ved Columbia, Moores universitet, har den årlige Yule Log-festen lenge inkludert en opplesning av diktet. I millioner av familier spilles scenen på nytt hver 24. desember, ofte ved leggetid. Noen foreldre følger det opp med et blikk på Santa Tracker for å sjekke hvor langt sleden har kommet.

Finnes det en fransk versjon?

Ja, flere. Diktet sirkulerer på fransk under titlene «Une visite de saint Nicolas» eller «La Nuit avant Noël», og første linje blir «C’était la nuit avant Noël». Wikipedia oppgir rundt tjue versjoner på andre språk, fra tysk til japansk. I 2013 skrev den unge komponisten Alma Deutscher til og med en melodi til originalteksten.

Hvor kan man se manuskriptene?

Moore skrev av diktet for hånd til venner mot slutten av livet. Fire egenhendige kopier er kjent. Tre er på museer, blant dem New-York Historical Society, det lærde selskapet John Pintard grunnla i 1804. Den fjerde, signert i 1860 og gitt til en venn, ble solgt i desember 2006 for 280 000 dollar, gjennom Heritage Auctions, til en mediedirektør som har forblitt anonym.