Hvorfor har julenissen rød drakt? Historien om et plagg som skiftet farge

Gikk Sankt Nikolas allerede kledd i rødt?

Julenissens fjerne forbilde er Nikolas, biskop av Myra i Lykia på 300-tallet, hvis liv vi forteller om i julenissens historie. Ikonmalerne framstilte ham i over tusen år etter et fast mønster: en gammel mann med høy panne, rundt skjegg og en biskops liturgiske klær.

Et ikon malt på Kreta tidlig på 1500-tallet, som oppbevares ved Icon Museum and Study Center i Clinton (Massachusetts), viser ham slik i rosa messehagel, med et hvitt omoforion med store svarte kors, skjerfet som biskopene i Østkirken bærer. Den greske innskriften som navngir ham, er skrevet med rødt, akkurat som rammen. Det røde er der, men det omgir helgenen mer enn det kler ham.

Children’s Museum i Indianapolis minner om at tradisjonen gir helgenen en rød og hvit kappe, men påpeker samtidig at enkelte historikere tror han bar andre farger. Den forsiktigste versjonen får plass i én setning: de liturgiske klærne har variert med tid og kirke, og biskopens rødt er bare ett av sporene som fører til den moderne drakten.

I Lorraine, der Sankt Nikolas er skytshelgen, viser opptoget i Nancy ham hver desember «strålende i sin fineste drakt», med sitt «sølvgrå skjegg», skriver det offisielle franske turistnettstedet. Der går han alltid som biskop, aldri som julenisse.

Hvorfor var den engelske Father Christmas grønn?

I England fantes en annen skikkelse lenge før den amerikanske Santa Claus: Father Christmas, mer et bilde på høytiden enn en gavebringer. Stephen Winick, folklorist ved Library of Congress, har fulgt garderoben hans gjennom tre hundre år. I 1616, i et skuespill av Ben Jonson, går «Old Christmas» med vide knebukser, lange strømper, en tettsittende vams og en høykullet hatt med en brosje.

I viktoriatiden er det ingen farge som dominerer. Father Christmas dukker opp i grønt, gull, brunt, fiolett eller blått, der grønt kanskje er det vanligste, ofte med en hette kronet med kristtorn eller barlind. York Museums Trust oppbevarer et julekort datert mellom 1870 og 1895 der han har en grønn filtfrakk, en juletrepynt i metall (1870-1910) der kappen hans er gul, og et kort fra 1890-tallet der han går helt i hvitt gjennom en snøstorm, med en vedkubbe på skulderen.

1. 1616Ben Jonson kler «Old Christmas» i gammeldagse klær: vams, vide knebukser, hatt med brosje.
2. 1658Et skrift av Josiah King viser ham i kappe og lue med pelskant.
3. 1836Robert Seymour tegner ham krokrygget, med langt skjegg, lang kappe og krans av kristtorn.
4. 1864I Susan Warners roman Carl Krinken har han en lang brun kappe med hvite flekker.
5. 1870-1895Et julekort som oppbevares i York, viser ham i grønn filtfrakk.
6. 1920I brevene fra Father Christmas til barna sine tegner Tolkien ham i rød frakk med hvit pelskant.

Vendepunktet kommer med den amerikanske Santa Claus. Ifølge Library of Congress når mytologien om sleden og reinsdyrene Storbritannia på 1860-tallet, de to skikkelsene begynner å gli sammen på 1870-tallet, og Father Christmas tar da opp den røde drakten med hvit pelskant fra Amerika.

Hvordan var julenissen kledd i diktet fra 1823?

23. desember 1823 trykte Sentinel, avisen i Troy i delstaten New York, uten forfatternavn «A Visit from St. Nicholas», som Clement Clarke Moore senere tok med i diktsamlingen Poems i 1844. Teksten sier ikke et ord om farge. Den snakker om pels, og om sot.

Skikkelsen i diktet er en «right jolly old elf», en lystig gammel alv, liten nok for en bitteliten slede. Klærne hans er skitne av asken i pipa: ingen paradedrakt. Forfatteren Derek McCormack påpeker i tekstiltidsskriftet Selvedge at diktet aldri sier hva slags pels det er snakk om.

De første illustratørene improviserte. Et maleri fra 1837 som McCormack beskriver, viser en liten og ganske skummel Santa i pelskappe, brune bukser og en marineblåstripet jakke. Mental Floss minner også om innflytelsen fra Pelznickel, gavebringeren fra de tyskspråklige områdene, hvis navn i seg selv viser til pels (Pelz), og som var dekket av det. Amerika rundt 1830 så altså for seg en skogsmann mer enn en herre i rød fløyel.

Var det Thomas Nast som gjorde julenissen rød?

Tegneren Thomas Nast publiserte sin første Santa Claus i Harper’s Weekly 3. januar 1863, midt under den amerikanske borgerkrigen. Han kledde ham i en stjernebesatt frakk og stripete bukser, i unionens farger, og lot ham dele ut gaver til soldatene i en nordstatsleir. Fra 1863 til 1886 leverte han 33 julebilder til bladet, ifølge American Battlefield Trust.

Bildene gikk ut av trykkpressene i svart-hvitt. Etter krigen kledde Nast skikkelsen sin i tettsittende pelsdrakter, brune, svarte eller grønne, med dusklue og kvister av kristtorn. I 1866 plasserte han ham for første gang i et ispalass på Nordpolen, temaet for artikkelen vår om julenissens hjem. Hans mest berømte portrett, «Merry Old Santa Claus», kom på en helside 1. januar 1881.

Når det gjelder fargen, spriker kildene. The Coca-Cola Company skriver at Nast tegnet julenissen i tretti år og lot frakken hans gå fra beige til rød. American Battlefield Trust mener tvert imot at Nast ikke hadde noe med den røde drakten å gjøre, og tilskriver spredningen av den til kortene fra trykkeren Louis Prang i Boston på 1870-tallet. Mental Floss nevner at en samling fra 1890, Thomas Nast’s Christmas Drawings for the Human Race, inneholder en skjeggete mann kledd i rødt, med pipe og leker i hendene.

Når slo det røde gjennom for godt?

Det synlige vendepunktet kommer tidlig på 1900-tallet. Puck, det første amerikanske humormagasinet med stor suksess, viste i 1901 på forsiden en Santa som rekker leker til barn som er mer interessert i Montaigne og Tolstoj, og i 1902 en Santa som klatrer inn gjennom vinduet til to viktorianske damer. Begge gangene har han drakt og lue i rødt med hvit kant.

York Museums Trust mener at julenissen på 1920-tallet allerede først og fremst forbindes med rødt. Tolkien maler ham slik allerede i det første brevet til barna sine, i 1920. Historikeren Karal Ann Marling, sitert i Selvedge, ser den røde drakten som en slags «kraftig pyntet forretningsdress», for en sjef som leder en leketøysfabrikk.

Så kommer reklamen. Illustratøren Haddon Sundbloms Santa debuterte i 1931 i Coca-Cola-annonsene i Saturday Evening Post. Sundblom brukte en venn som modell, Lou Prentiss, en pensjonert selger, og malte skikkelsen for merket fram til 1964. The Coca-Cola Company innrømmer selv at julenissen hadde rød frakk før Sundblom. Detaljene i denne seiglivede myten fortelles i Fant Coca-Cola opp julenissen?.

Det Sundblom bidro med, var gjentakelsen. Fra 1931 til 1964 kom den samme runde mannen med røde kinn og rød og hvit frakk tilbake i merkets annonser hver vinter. Selvedge påpeker at denne internasjonale kampanjen fastsatte en standardmodell, mens varehusene fram til da hadde kledd julenissene sine i de draktene de tilfeldigvis hadde på lager.

Hva er julenissens drakt laget av?

Materialet har endret seg like mye som fargen. Først var det pels: i diktet fra 1823, hos Pelznickel og i pelsdraktene Nast tegnet, og Mental Floss nevner til og med antrekk som ligner hjorteskinn. Den moderne draktens far er en vinterfrakk, ikke et festplagg.

I Canada på slutten av 1800-tallet improviserte mennene som spilte julenisse uten å eie en skarlagenrød drakt, forteller Derek McCormack: kapper, rød filt eller musselin knyttet i livet, støvler laget av svart voksduk viklet rundt leggene, og noen ganger bare en rød morgenkåpe. I 1894 skrev en gutt fra Blackfoot-folket til Calgary Herald at julenissen hadde «en kjole som en gammel kone».

• Frakken: med hvit kant siden Puck-forsidene i 1901 og 1902, med svart belte på tegningene av engelske mummers fra 1930-tallet som Library of Congress viser til.
• Lua: hette hos Tolkien i 1920, lue på de senere tegningene hans.
• Støvlene: arvet fra Nast, som noen ganger også gir skikkelsen sin blanke pilegrimssko.
• Prisen: ifølge Mental Floss har profesjonelle amerikanske julenisser flere drakter som koster mellom 500 og 5 000 dollar stykket.

Hvordan fikk julenissen det hvite skjegget sitt?

Skjegget er eldre enn det røde. På ikonene er Sankt Nikolas allerede en gammel mann med rundt skjegg, som på det kretiske ikonet fra 1500-tallet nevnt ovenfor. I England tegnet Robert Seymour i 1836 en Father Christmas med langt skjegg, og Susan Warners roman ga ham i 1864 hvitt hår og hvitt skjegg.

Diktet fra 1823 fastsatte fargen én gang for alle: skjegget på haken hans er «hvitt som snø». Nast gjorde det buskete, Sundblom gjorde det velstelt i et rynket ansikt. Ennå i dag krever enkelte amerikanske byråer «naturally bearded gentlemen», herrer med sitt eget skjegg, for å spille rollen i kjøpesentrene.

Barn som vil sjekke, kan alltid spørre direkte i et brev til julenissen eller ved å snakke med ham. Landsbyens offisielle svar er kort: skjegget er ekte, og det klippes aldri før jul.