Er det bra for barn å tro på julenissen? Dette sier psykologene egentlig

Hva kan forskningen si om julenissen?

La oss begynne med en ærlig begrensning: ingen studie har fulgt barn som trodde på julenissen og barn som aldri gjorde det i tjue år, for å sammenligne helse, skoleresultater eller tillit til foreldrene. Et slikt forsøk ville dessuten være nesten umulig å gjennomføre, siden man ikke trekker lodd om en families tradisjoner.

Det forskerne har studert, er deler av problemet. Hvordan skiller barn mellom 4 og 8 år mellom det virkelige og det oppdiktede? Hjelper late som-lek dem å tenke? Er fantasivenner et tegn på isolasjon? Og hva føler de når de oppdager sannheten? På det siste punktet fant studien til Candice Mills og Thalia Goldstein fra 2023 ikke noe «drastisk tap av tillit» til foreldrene.

Julenissen befinner seg i skjæringspunktet mellom alt dette. Han er en fortelling som voksne barnet stoler på forteller, støttet av fysiske bevis (det tomme melkeglasset, gavene under treet), og som barnet nesten alltid ender med å avsløre selv, i snitt rundt 8 år. Hver del av forskningen belyser en side av denne opplevelsen.

Utvikler troen på julenissen fantasien?

Det er det vanligste argumentet, og det fortjener å bli sett nærmere på. I 2013 gikk Angeline Lillard og fem kolleger ved University of Virginia gjennom dusinvis av studier av late som-lek i tidsskriftet Psychological Bulletin. Konklusjonen overrasker: de eksisterende dataene «støtter ikke sterke årsakspåstander» om at denne leken er unikt viktig for utviklingen, og det trengs flere og bedre studier.

Forfatterne sier ikke at fantasilek er unyttig. De skiller mellom tre hypoteser: late som-lek er uunnværlig, eller den er én vei blant flere mot de samme framskrittene, eller den følger utviklingen uten å forårsake den. For tenkning er den andre hypotesen «klart støttet»: late som-lek hjelper, men andre aktiviteter hjelper også.

Et seriøst spor: «hva om …»

I 2012, ved University of California i Berkeley, viste Daphna Buchsbaum og Alison Gopnik 52 barn på 3 og 4 år en «bursdagsmaskin» som spilte «Hurra for deg» når man la en gjenstand kalt «zando» på den. Barna som i en late som-lek med en enkel eske og to klosser fulgte maskinens regel, svarte også bedre på spørsmål som «Hva om dette ikke var en zando?». Sammenhengen holdt også når man tok hensyn til alder og eksekutive funksjoner.

I 2016 fordelte Rachel Thibodeau og kollegene hennes barn mellom 3 og 5 år tilfeldig på en veiledet fantasilek (for eksempel en reise til månen), en lek uten fantasi (sanger, en ball som sendes rundt) og vanlig undervisning, 15 minutter om dagen i fem uker. Fantasigruppen gjorde framskritt i arbeidsminne sammenlignet med gruppen uten fantasi, men ikke tydelig sammenlignet med den vanlige klassen, og ingenting endret seg når det gjaldt hemning.

Blir barn godtroende av å tro på julenissen?

I 1995 hevdet biologen Richard Dawkins i et essay at barn er godtroende av natur, klare til å tro på nesten hva som helst, og at denne godtroenheten til og med hadde en evolusjonær fordel. Jacqueline Woolley, professor i psykologi ved University of Texas at Austin, har brukt en god del av karrieren på å teste denne ideen. Resultatene hennes motsier den.

I laboratoriet hennes hørte barn om usannsynlige dyr. De trodde mer på dem når det var en dyrepasser som sa at dyret fantes, enn når en kokk sa det. Allerede fra 4 års alder vurderte de et oppdiktet dyr, «surniten», som mer virkelig når det ble presentert i en vitenskapelig sammenheng enn i et eventyr. Barn veier altså hvem som snakker, og i hvilken ramme.

Når det gjelder julenissen, peker alle signalene i samme retning. De voksne barnet stoler mest på, sier det, fjernsynet bekrefter det, og om morgenen den 25. desember er melkeglasset tomt og kakene halvspist. Woolley rapporterer at 83 % av femåringene i studiene hennes mener at julenissen er virkelig. Med så mange bevis, skriver hun, ville det være vantroen som var irrasjonell.

Den samme logikken forklarer hvorfor troen tar slutt. I 2009 viste Ansley Tullos og Woolley at seksåringer kan bruke spor for å vurdere at et ukjent dyr er virkelig, og behandle fravær av spor som usikkerhet, noe fireåringer ennå ikke gjør pålitelig. Barnet som til slutt regner ut hvor mange piper som må besøkes på én natt, bruker nøyaktig det verktøyet det har slipt ved å tro.

Er et barn som fortsatt tror på julenissen for drømmende?

Mange foreldre er redde for at et barn på 8 eller 9 år som fortsatt tror, «lever i sin egen boble». Forskningen på fantasivenner setter dette i perspektiv. I 2004 fulgte Marjorie Taylor (University of Oregon) og Stephanie Carlson (University of Washington) 100 barn de møtte da de var 3 eller 4 år, og så igjen tre år senere. Ved 7 års alder hadde 65 % hatt en fantasivenn på et eller annet tidspunkt.

Disse vennene var ikke forbeholdt de minste: 31 % av barna i skolealder lekte med en fantasivenn da studien ble gjort, mot 28 % i førskolealder. Nesten 27 % beskrev en venn som foreldrene ikke visste noe om. Carlson oppsummerte: å ha en fantasivenn er normalt hos skolebarn, og det finnes hos alle personlighetstyper.

Studien fant til og med det motsatte av det man frykter. Barna som nesten aldri gikk inn i rollen som en annen figur, fikk lavere skårer på forståelse av andres følelser. Fantasilek gjør det ifølge Carlson mulig å øve på sosiale situasjoner, for eksempel konflikter, uten stor risiko.

Er det å lyve for barnet å få det til å tro på julenissen?

Dette er kjernen i den etiske debatten. I november 2016 publiserte psykologen Christopher Boyle (University of Exeter) og forskeren Kathy McKay (University of New England i Australia) et kort essay i The Lancet Psychiatry med tittelen «A wonderful lie», en vidunderlig løgn. Argumentet deres: alle barn vil til slutt oppdage at de har blitt løyet for i årevis, og kan begynne å lure på hva de voksnes andre ord er verdt.

Det er en meningstekst, ikke en studie, og begge forfatterne innrømmer at det å lyve for et barn noen ganger kan forsvares, for eksempel for å trøste det når et dyr dør. Woolley svarer at ingen data viser at troen, og så oppdagelsen, svekker tilliten til foreldrene på noen betydelig måte. Undersøkelsene som er gjort siden, gjennomgått i artikkelen vår om alderen da troen tar slutt, peker heller i hennes retning.

Det finnes også en annen måte å se det på. I 1952, i «Le Père Noël supplicié», påpekte Claude Lévi-Strauss at de voksne ikke tror på julenissen, men oppmuntrer barna til å tro, og så det som en slags felles rite snarere enn et vanlig bedrag. Mange familier opplever det slik: en lek der barnet en dag får se kulissene, og som det ofte fortsetter å være med på.

Bør man bruke julenissen for å få barnet til å være snilt?

«Hvis du ikke er snill, kommer ikke julenissen.» Setningen er så gammel at den finnes i sangene, fra «Santa Claus Is Comin’ to Town» i 1934 til Père Fouettard som følger Sankt Nikolas i Lorraine. Likevel har ingen eksperimentell studie målt om denne trusselen faktisk gjør barn snillere, eller hvor lenge.

Foreldrene selv framhever ikke dette argumentet. I undersøkelsen Karl Rosengrens forskergruppe publiserte i 2025 blant 486 amerikanske foreldre, var de vanligste grunnene til å oppmuntre troen på julenissen at den er «en normal del av barndommen» og at den er morsom. «Prososial atferd» kom langt bak, nevnt av rundt 12 % av foreldrene.

Boyle og McKay påpekte for sin del at et nordpolbyrå som deler barn inn i snille og slemme, har noe ubehagelig ved seg, sett med voksne øyne. Kritikken retter seg først og fremst mot bruken av julenissen som overvåker. Den samme debatten omgir nissen på hylla, som vi har skrevet en guide for foreldre om.

• Hold lista over snille barn til leken, uten å gjøre den til en daglig trussel i desember.
• Snakk direkte med barnet om hva du forventer, uten å gå via en magisk mellommann.
• Bruk vår detektor for snille barn som et øyeblikk med felles latter, ikke som en dom.

Og familiene som ikke har julenissen?

De finnes, og de har sine grunner. I Rosengren-gruppens undersøkelse fra 2025 oppmuntret 85 % av foreldrene troen på julenissen. Blant dem som ikke gjorde det, var de vanligste grunnene at de ikke ville lyve, deretter religion, og så tanken om at man ikke bør fremme ting som ikke er virkelige. En forelder som samme gruppe intervjuet, sa det enkelt: «Vi vil ikke lyve for henne.»

Det religiøse motivet har en lang historie i Frankrike. Den 23. desember 1951 ble en julenissefigur brent foran katedralen Saint-Bénigne i Dijon, mens barn så på: en del av presteskapet anklaget ham for å «hedenskapsgjøre» julen. Det var denne episoden Lévi-Strauss analyserte året etter.

Ingenting i forskningen tilsier at et barn som vokser opp uten julenissen, blir mindre fantasifullt. Lillards gjennomgang minner om at late som-lek bare er én vei blant flere, og disse familiene har andre: eventyr, utkledning, Sankt Nikolas den 6. desember, julekrybbe med figurer. Det ømme punktet ligger et annet sted, på skolen.

Hvordan holder man julenissen i live på en sunn måte?

Selv om forskningen ikke avgjør om man bør, sier den mye om hvordan. Studien til Mills og Goldstein fant at foreldre som promoterte myten svært sterkt, hang sammen med flere negative følelser da barnet oppdaget sannheten. Troen oppleves bedre når barnet selv får styre sin egen tankegang.

• La spørsmålene være åpne: «Og hva tror du?» respekterer detektiven som våkner, slik Woolleys forskning viser.
• Unngå å overby med falske bevis: støvelspor i soten, falske telefonsamtaler, stadig mer forseggjorte iscenesettelser når barnet tviler.
• Satse på det som fortsatt er sant etter oppdagelsen: skrive et brev til julenissen, følge ruten hans med vår Santa Tracker, åpne julekalenderen hver morgen.
• Hold julenissen på generøsitetens side snarere enn overvåkingens.
• Forbered det som kommer: guiden vår slik forteller du sannheten om julenissen har setninger etter alder.

Når spørsmålet til slutt kommer, er jobben allerede gjort. Et barn som er blitt invitert til å tenke, ikke til å adlyde, oppdager sannheten som en løst gåte. Mellom 87 % og 95 % av de voksne Mills og Goldstein spurte, ville dessuten føre tradisjonen videre til sine egne barn: for de fleste er minnet godt.