I hvilken alder slutter barn å tro på julenissen? Dette sier studiene egentlig

I hvilken alder slutter barn å tro på julenissen?

Det korte svaret: rundt 8 år i snitt. Den nyeste studien, publisert på nett 13. november 2023 av Candice Mills (University of Texas at Dallas) og Thalia Goldstein (George Mason University), intervjuet 48 barn mellom 6 og 15 år som ikke lenger trodde på julenissen, 44 av foreldrene deres, og deretter 383 voksne som ble bedt om å huske tilbake. I begge gruppene ligger gjennomsnittsalderen for når troen tar slutt rundt 8 år, «med betydelig variasjon», presiserer forfatterne.

University of Exeter i Storbritannia kommer fram til samme tall. I desember 2018 publiserte psykologen Christopher Boyle de foreløpige resultatene av sin «Santa survey», basert på 1 200 svar fra hele verden, mest fra voksne. Gjennomsnittsalder: 8 år. Tallene per land sier mye: 8,03 år i England, 8,58 år i Skottland.

Eldre studier plasserer alderen litt tidligere. I 1994 intervjuet C. J. Anderson og Norman Prentice ved University of Texas at Austin 52 barn som hadde sluttet å tro: de fleste hadde funnet ut sannheten selv, som sjuåringer. Forskjellen på ett år skyldes trolig utvalgene, som var små og amerikanske, mer enn en endring i tiden.

1. 1978Prentice, Manosevitz og Hubbs (American Journal of Orthopsychiatry): troen på julenissen, påskeharen og tannfeen varierer med alderen og med hvor mye foreldrene oppmuntrer den.
2. 1994Anderson og Prentice intervjuer 52 barn i Texas: sannheten oppdages rundt 7 år, ofte på egen hånd.
3. 2015Shtulman og Yoo (Occidental College) knytter tvilen til forståelsen av hva som er fysisk mulig, hos 47 barn mellom 3 og 9 år.
4. 2018University of Exeter: 1 200 svar, gjennomsnittsalder 8 år.
5. 2023Mills og Goldstein (Developmental Psychology): gjennomsnittsalder rundt 8 år både hos barna og hos de voksne som ble spurt.

Hvordan oppdager barn at julenissen ikke finnes?

To veier dominerer, og de krysser hverandre ofte. Den første går via andre: en kamerat i friminuttet, en storebror, en samtale mellom voksne hørt bak en dør. I studien til Mills og Goldstein nevner de fleste deltakerne denne typen vitnesbyrd blant årsakene til at troen snudde. Den andre går via observasjon og tankegang: en prislapp som ble sittende på en pakke, en kjent håndskrift på gavelappen, et regnestykke over hvor mange hus som skal besøkes på én natt.

De to sporene motsier ikke hverandre. I 1994 sa flertallet av barna Anderson og Prentice intervjuet, at de hadde funnet det ut selv. Tjue år senere konkluderte Andrew Shtulman, psykolog ved Occidental College i Los Angeles, med at de fleste barn sannsynligvis slutter å tro gjennom en kombinasjon av begge: en tvil som modnes, og så en setning de hører som får det til å tippe over.

Den fysiske tankegangens rolle

Shtulman og kollegaen Rachel Yoo ba 47 barn mellom 3 og 9 år om å skrive et brev til julenissen med spørsmål, og så forklare hvordan han får det til. De ba dem også vurdere hendelser som var mulige eller umulige uten noe med jul å gjøre. Resultat: barna som best skilte det mulige fra det umulige, var også de som stilte spørsmål ved om julenissens bragder var gjennomførbare, samtidig som de foreslo midlertidige forklaringer.

Forfatterne minner om de tre bragdene som utfordrer fysikken mest slik barn forstår den: å besøke alle verdens barn på én eneste natt, å komme inn gjennom en trang pipe, å fly i en slede av tre. Når barnet ditt spør hvordan julenissen kommer gjennom ovnsrøret, er det ikke for å være en gledesdreper. Det tenker.

Hvilke tegn viser at barnet ditt begynner å tvile?

Forskerne har ikke laget noen offisiell liste over «tegn», men forsøkene deres viser hva som endrer seg. I brevet fra Shtulmans studie ba de mest modne barna ikke lenger bare om en leke: de stilte kontrollspørsmål, om ruten, om hvor stor sekken var, om hvordan man kommer inn i et hus uten pipe.

• Spørsmål om logistikk: hvor mange reinsdyr, hvor mange hus, hva gjør han med en leilighet i tiende etasje.
• Sammenligninger: hvorfor julenissen på kjøpesenteret ikke har samme skjegg som han på skolen.
• Diskrete tester: et brev som holdes hemmelig for å se om svaret stemmer, et lurespørsmål om gavepapiret.
• Et direkte spørsmål, ofte stilt på tomannshånd: «Si meg sannheten.»

Én ting overrasker mange foreldre: et barn som tviler, sier det ikke nødvendigvis. I Exeter-undersøkelsen forteller 65 % av de spurte at de fortsatte å spille med selv om de allerede visste. Undersøkelsen sier ikke hvorfor. Men et barn som stiller færre spørsmål i desember, er ikke nødvendigvis et barn som tror mer.

Er det normalt å tro på julenissen som 10-, 12- eller 15-åring?

Studiene gir ingen prosentandel for hvor mange barn som fortsatt tror som 10- eller 12-åringer, og vi kommer ikke til å finne på en. Men de sier to nyttige ting. For det første er variasjonen stor: utvalget til Mills og Goldstein hadde barn opp til 15 år, og forfatterne understreker spredningen rundt gjennomsnittet. For det andre avhenger hvor lenge troen varer, delvis av hjemmet.

Allerede i 1978 påpekte Norman Prentices forskergruppe at troen på julenissen varierte med barnets alder og med hvor mye foreldrene oppmuntret den, men at den ikke hang sammen med andre mål på barnets sans for det oppdiktede. Med andre ord er en tiåring som fortsatt tror, ikke et barn «med hodet i skyene»: barnet lever ofte i en familie som holder tradisjonen ved like med overbevisning.

En studie publisert i 2025 i Frontiers in Developmental Psychology av Karl Rosengrens forskergruppe peker i samme retning. Blant 486 amerikanske foreldre som ble spurt i september 2024, oppmuntret 85 % troen på julenissen, og forfatterne påpeker at disse foreldrene gjerne oppmuntret den også hos eldre barn.

Og som 12- eller 15-åring?

Etter 11 eller 12 år stilles spørsmålet sjelden på denne måten. En tenåring som «tror», spiller ofte en rolle han eller hun liker, slik de 65 % i Exeter-undersøkelsen som lot som, viser. Hvis du er virkelig i tvil, er barnet ditt fortsatt den beste kilden: spør hva det tenker, uten feller, og lytt til svaret.

Er det bra eller dårlig for barn å tro på julenissen?

Debatten er gammel og har seriøse talspersoner. I november 2016 publiserte Christopher Boyle (University of Exeter) og Kathy McKay (University of New England i Australia) en tekst i The Lancet Psychiatry med tittelen «A wonderful lie». Frykten deres: at barns tillit til foreldrene kan svekkes av akkurat denne løgnen. De samme forfatterne innrømmet at en løgn noen ganger kan være riktig, for eksempel for å trøste et barn når et dyr dør.

Dataene som er samlet inn siden, nyanserer denne frykten. I Exeter-undersøkelsen fra 2018 sier 56 % av de spurte at tilliten deres til voksne ikke ble påvirket, mot 30 % som sier det motsatte. En tredjedel husker at de ble opprørt, 15 % følte seg sviktet, 10 % ble sinte. Studien til Mills og Goldstein finner ikke noe «drastisk tap av tillit» til foreldrene, og færre enn en tredjedel av deltakerne beskriver negative følelser som varte mer enn to uker.

Når det gjelder fordelene, må man være forsiktig. Foreldrene tror på dem: i studien til Rosengren og kollegene så 82 % av de 39 foreldrene som ble spurt i 2012, fordeler ved å oppmuntre slike forestillinger, og i 2024 var de vanligste grunnene «en normal del av barndommen» (77,6 %) og moro (70,8 %). Når det gjelder oppførsel, er Exeter-undersøkelsen delt: 34 % av de voksne mener at troen gjorde dem snillere, 47 % mener det ikke.

Det forskningen viser tydeligst, gjelder måten, ikke prinsippet. Hos Mills og Goldstein hang en svært sterk promotering av myten fra foreldrenes side sammen med flere negative følelser da sannheten kom fram. De voksne som bare hadde negative minner, hadde fått vite sannheten senere, mer brutalt og som oftest fra noen andre. Vi forklarer hvordan du kan gå fram i guiden vår om å fortelle barnet sannheten.

Og foreldrene, hvordan opplever de at troen tar slutt?

Dette er et av de mest stabile resultatene, og et av de mest rørende. I 1994 påpekte Anderson og Prentice at barna beskrev ganske positive reaksjoner da de oppdaget sannheten, mens foreldrene sa at de var «ganske triste». Slutten på julenissen tynger ofte den voksne mer enn barnet.

Denne sorgen hindrer ikke at tradisjonen føres videre. I Exeter-undersøkelsen sa 72 % av foreldrene at de var glade for å snakke om julenissen med barna og spille med. Hos Mills og Goldstein ville mellom 87 % og 95 % av de voksne feire julenissen med sine egne barn, eller gjorde det allerede. Foreldrene som Rosengrens gruppe spurte i 2012, hadde selv sluttet å tro ved 7,5 år i snitt.

I Frankrike har tradisjonen til og med sin egen institusjon. Siden 1962 har det franske postverket La Poste svart på brev til julenissen, og det var psykoanalytikeren Françoise Dolto som skrev det første standardsvaret. I dag følger Julenissens sekretariat i Libourne i Gironde mer enn én million barn hvert år i deres første brevveksling. Ingenting hindrer et barn som har forstått, i å fortsette å skrive: siden vår brev til julenissen tar også imot brev fra de store.