Slik forteller du barnet ditt sannheten om julenissen, uten å slukke magien

Når bør du fortelle barnet sannheten om julenissen?

Forskningen har ikke fastsatt noen alder. Gjennomsnittsalderen for når troen tar slutt ligger rundt 8 år i nyere studier, med store variasjoner. Candice Mills, psykolog ved University of Texas at Dallas, råder foreldre til å «følge barnet» når det nærmer seg alderen der tvilen dukker opp, i stedet for å bestemme en dato på forhånd.

Foreldrene selv er delte. Blant de 39 foreldrene Karl Rosengrens forskergruppe intervjuet i 2012, mente 46 % at barnet skulle finne ut sannheten selv, 39 % at det var foreldrenes oppgave å si det, og 13 % at begge deler burde skje sammen. De ti foreldrene som hadde planlagt en alder for å slutte å holde myten ved like, oppga i snitt 7,3 år, med et spenn fra 5 til 10 år.

Det viktigste, ifølge studien til Mills og Goldstein i Developmental Psychology, er å unngå tre situasjoner. Voksne som bare hadde negative minner fra oppdagelsen, hadde fått vite sannheten senere enn andre, på en brutal måte og fra en tredjeperson i stedet for å finne det ut selv. En gradvis avsløring, i en alder nær gjennomsnittet, som kommer fra deg eller fra barnets egen tankegang, krysser av alle de riktige boksene.

Hva svarer du når barnet spør: «Finnes julenissen?»

Ditt første svar kan være et spørsmål. Det er det rådet forskerne gir oftest: spør barnet hva det selv tror, eller nevn hva «noen mennesker» tror. Slik finner du ut om barnet vil bli beroliget eller vil ha sannheten, og du gir det tid til å trekke sine egne slutninger.

Dilemmaet er ekte for mange familier. I undersøkelsen fra University of Exeter publisert i 2018 sa 31 % av foreldrene at de hadde benektet at julenissen ikke fantes da barnet spurte dem rett ut, mens 40 % ikke hadde gjort det. Mills foreslår at du først spør deg selv hva målet ditt er: vil du at barnet skal tro så lenge som mulig, koste hva det koste vil?

• «Hva tror du selv?» lar barnet legge fram sin egen tankegang.
• «Hva får deg til å spørre?» avslører om barnet har hørt noe på skolen.
• «Noen tror at … andre tror at …» åpner døra uten å dytte den opp.
• «Vil du virkelig vite det?» gir barnet det siste ordet om tidspunktet.

Hvis svaret er «ja, jeg vil vite det», si det enkelt, uten omsvøp og uten en lang tale. Et barn som stiller det samme direkte spørsmålet to ganger og ser deg i øynene, har ofte allerede forstått. Det sjekker mest av alt at det kan stole på at du sier sannheten.

Hva du kan si etter barnets alder

Setningene nedenfor kommer ikke fra en studie: de er eksempler du kan tilpasse, bygd på forskningens holdepunkter (følg barnet, unngå brutalitet, verdsett barnets tankegang). Mills minner om at noen barn tar følelsen av å ha blitt lurt tyngre enn andre. Du kjenner ditt eget barn bedre enn noen.

Rundt 6 eller 7 år: svar uten å avgjøre

I denne alderen spør mange barn uten egentlig å ønske et endelig svar. Du kan si: «Det er et veldig godt spørsmål. Hva tror du?» Og så: «Noen barn i klassen din tror ikke på det, andre gjør det. Julenissen er en fortelling som mange familier liker å fortelle.» Hvis barnet går beroliget videre til noe annet, har det gitt deg svaret sitt.

Rundt 8 eller 9 år: hyll detektiven

Dette er alderen for regnestykker og spor. Verdsett arbeidet: «Har du lagt merke til at håndskriften på lappen ligner på min? Du tenker som en ekte detektiv.» Og hvis barnet insisterer: «Ja, det er foreldrene som legger fram gavene. Julenissen er julens ånd, og de store holder den levende for de små.» I Mills’ studie sa noen barn at de var stolte av å ha funnet det ut selv. Gi barnet ditt den stoltheten.

Fra 10 år og eldre: snakk som likemenn

Et eldre barn trenger å få anerkjent at det vet, og noen ganger har visst lenge. Du kan si: «Jeg tror du har forstått det en stund. Takk for at du spilte med, det var raust av deg.» Forklar også hvorfor du gjorde det: «Vi ville at du skulle oppleve den samme magien som vi gjorde i din alder.» De voksne i Mills og Goldsteins studie som hadde fått vite det sent og brutalt, hadde de verste minnene: ærlighet om grunnene dine demper den risikoen.

Slik holder du magien i live: ta barnet inn i julenissens lag

Mange familier gjør avsløringen om til en forfremmelse. Barnet lærer ikke bare at julenissen ikke kommer ned pipa: det lærer at det nå går over på den andre siden, til dem som lager magien. I 1952, i essayet «Le Père Noël supplicié» (Den torturerte julenissen), påpekte etnologen Claude Lévi-Strauss allerede at de voksne ikke tror på julenissen, men oppmuntrer barna til å tro. Å slutte seg til de voksne i den rollen har noe av en overgangsrite over seg.

Ideen holder av en enkel grunn: de fleste holder fast ved tradisjonen når de først vet. Hos Mills og Goldstein ville mellom 87 % og 95 % av de voksne feire julenissen med sine egne barn, eller gjorde det allerede. Barnet ditt mister ikke julen, det får en ny plass i den.

• Velg sammen med barnet en anonym gave til noen i familien, eller til en leketøysinnsamling, uten noen gang å si at den kommer fra barnet.
• Gi barnet et «alveoppdrag»: fylle julestrømpene, gjemme gavene, ta en bit av gulroten som ble satt fram til reinsdyrene.
• Hjelp barnet å skrive et svar fra julenissen til en liten fetter eller kusine, eller å følge et yngre barn på siden vår brev til julenissen.
• Vis barnet kulissene: sidene våre om alvene og Santa Tracker blir verktøy barnet bruker for andre.

Hva gjør du med yngre søsken?

Dette er ofte foreldrenes egentlige bekymring: at den store røper alt for den lille. Tallene er ganske beroligende når det gjelder barns evne til å holde på en hemmelighet. I Exeter-undersøkelsen forteller 65 % av de spurte at de fortsatte å spille med selv om de allerede kjente sannheten. Et eldre søsken som kan tie for sin egen del, kan gjøre det for en annen.

Det mest effektive er å gi den store en tydelig rolle i stedet for et enkelt forbud. «Du er med på laget nå, og lillebroren din regner med deg» fungerer bedre enn «Ikke si noe, for all del». Forbered sammen hva barnet kan si hvis den lille spør: «Spør mamma og pappa» er en ærlig utvei som ikke svikter noen.

Hva gjør du med nissen på hylla (Elf on the Shelf) når barnet vet?

Nissen på hylla kommer fra en amerikansk bildebok som Carol Aebersold og datteren Chanda Bell ga ut selv i 2005, «The Elf on the Shelf». Prinsippet: en nisse sendt av julenissen holder øye med barna gjennom adventstiden, flyr hver natt til Nordpolen for å rapportere, og må aldri berøres, ellers mister den magien sin. På julaften drar den igjen.

Konseptet har sine kritikere. I 2014 mente forskeren Laura Pinto at det venner barn til tanken om at det er normalt å bli overvåket. Andre, som psykologen Judith Tellerman, ser det tvert imot som en enkel visuell påminnelse om å oppføre seg pent. Når barnet ditt oppdager sannheten om julenissen, dukker spørsmålet straks opp: hvem flyttet nissen hver natt?

• Overlat den til den store: nå er det barnet som flytter den hver kveld for den yngste, det første oppdraget i julenissens lag.
• Behold den som familiepynt, uten rollen som vakt, plassert på samme sted hele desember.
• Gi den en «pensjonisttilværelse»: et siste brev fra nissen som takker barnet og forteller at den drar tilbake til Nordpolen for godt.

Hvis alven mest ble brukt til å få barnet til å oppføre seg, er avsløringen en anledning til å bytte virkemiddel. Snakk direkte med barnet om hva du forventer, uten mellommann. Vår detektor for snille barn er fortsatt en lek å dele, ikke et kontrollverktøy.

Og hvis barnet blir lei seg eller sint?

Forbered deg på den muligheten uten å grue deg for den. Omtrent en tredjedel av barna og halvparten av de voksne Mills og Goldstein spurte, husket minst én negativ følelse da de fant det ut. I Exeter-undersøkelsen hadde 15 % av de spurte følt seg sviktet av foreldrene og 10 % hadde blitt sinte.

Disse følelsene går som regel fort over. Færre enn en tredjedel av deltakerne hos Mills og Goldstein beskrev et ubehag som varte mer enn to uker, og studien finner ikke noe «drastisk tap av tillit» til foreldrene. I 1994 beskrev de 52 barna fra Texas i Anderson og Prentices studie til og med ganske positive reaksjoner, mens foreldrene deres var triste. Det er mulig at du opplever øyeblikket tyngre enn barnet ditt.

• Ta imot følelsen uten å korrigere den: «Du er skuffet, det forstår jeg. Jeg var også lei meg da jeg fikk vite det.»
• Forklar hensikten: «Vi ville ikke lure deg, vi ville gi deg noe gledelig.»
• Berolig om det som kommer: gavene, julestrømpene, måltidet og tradisjonene blir værende.
• Gi det tid: ta opp temaet igjen en dag eller to senere, når barnet har fått fordøyd det.