Historien om brevene til julenissen: fra peisen til sekretariatet i Libourne

Hvordan sendte man brevet til julenissen før posten?

Gjennom pipa. Historikeren ved det amerikanske postverket (USPS) oppsummerer det slik: En av de første måtene å sende brevet på var å legge det i ildstedet, fordi man trodde at røyken bar ønskene helt til Nordpolen. Man brente det, eller man stakk det inn i pipa så den besøkende fant det når han kom forbi. Bladet Mental Floss forteller at noen barn i Skottland stakk hodet inn i peisen og ropte ønskene sine opp mot himmelen.

Logikken er enkel: Kommer julenissen inn gjennom pipa, er det der posten skal ligge. Hvor denne inngangsdøra kommer fra, forteller vi i Hvorfor kommer julenissen ned gjennom pipa?. Brevet fra de små Howard-barna i Dublin, signert «A or H Howard», ble funnet akkurat der forfatterne hadde lagt det: i pipa på soverommet, så julenissen skulle se det. Folketellingen fra 1911 oppgir tre barn på denne adressen, blant dem Hannah på 10 og Fred på 7.

Ved århundreskiftet begynner peisen å tape. I desember 1901 konstaterer Chicago Daily Tribune at barna nå overlater brevene sine til posten. Noen skriver svært nøyaktige adresser: «Mr. Santa Claus, Frost Mansion, In the Land of Snow, North Pole», altså «Frostherregården, i snøens land, Nordpolen».

Hvem skrev de første svarene fra julenissen?

Foreldrene, lenge før postfolkene. I Cambridge i Massachusetts holdt Fanny Appleton Longfellow, kona til poeten Henry Wadsworth Longfellow, i flere år i gang en brevveksling mellom barna sine og Santa Claus. Husets arkiv, som forvaltes av National Park Service, har brev adressert til «SANTI CLAUS» fra sønnene Charles og Ernest, og svar adressert til Charles, Ernest og Alice. Håndskriften i svarene ligner svært mye på Fannys.

Ernests brev, skrevet tidlig på 1850-tallet da han var mellom seks og ti år, ber om en soldatlue, en patronveske pyntet med en sølvørn, en verktøykasse for snekkere og en «SPIE GLRS», en kikkert med usikker stavemåte. Hver gave er tegnet ved siden av ordet, sammen med familiens hus i Brattle Street og en liten slede i hjørnet av arket.

Svarene fra «Santa» roser barna for de gode gjerningene deres og irettesetter dem forsiktig for dårlige vaner. Julaften 1851 får Charley høre at han ikke er snill nok mot lillebroren sin.

I England kommer det mest kjente eksempelet fra Oxford. Fra 1920 til 1943 skriver J. R. R. Tolkien hvert år på julaften et brev fra Father Christmas til barna sine. Det hele begynner fordi den eldste sønnen John, tre år gammel, har spurt hvem julenissen er og hvor han bor. Ifølge University of Oxford kom noen av brevene med postbudet, som Tolkien hadde innviet i hemmeligheten, mens andre dukket opp ved ildstedet, frankert med frimerker fra Nordpolen der portoen var «2 kyss».

Hvordan fikk avisene barna til å skrive?

30. desember 1871 viser forsiden av Harper’s Weekly julenissen ved skrivepulten sin, fordypet i posten. Tegningen er av Thomas Nast, som hadde tegnet figuren for bladet siden 1863. Julenissen sorterer brevene i to bunker: de snille barnas og de slemme barnas. Mental Floss påpeker at postkontorene rapporterer om flere brev til julenissen året etter at tegningen kom ut.

Lokalavisene tar over stafettpinnen. I 1901 lover Monroe City Democrat i Missouri «to premier» til det fineste brevet til julenissen. I 1922 belønner Daily Ardmoreite i Oklahoma de tre beste. Vinnerbrevene trykkes i avisen, ofte med barnets adresse, en praksis som ville fått mange til å grøsse i dag.

Avisene får også brev som ikke ber om leker. I 1897 skriver åtte år gamle Virginia O’Hanlon til The Sun i New York for å få vite om julenissen finnes, fordi faren har sagt til henne: «Står det i The Sun, så er det sant.» Lederskribenten Francis P. Church svarer henne. Brevet hennes er fortsatt i familiens eie. Vi forteller om svaret og hva det kan lære foreldre, i Hvordan fortelle barnet sannheten om julenissen.

Hvor lenge har det amerikanske postverket svart julenissens post?

I begynnelsen svarer det ikke i det hele tatt. Reglementet regner brev med «oppdiktet» adresse som umulige å levere. De sendes tilbake til avsenderen hvis det går, ellers til Dead Letter Office i Washington, avdelingen for døde brev, som åpner dem, prøver å finne barnet og så destruerer dem. Å åpne andres post er straffbart, også for en postmann.

Noen ansatte er ulydige. Midt på 1890-tallet lar ekspeditørene ved Dead Letter Office en «rik gammel mann» ta med seg tjue eller tretti brev i året for å oppfylle barnas ønsker. I 1894 åpner Harris Eames, postmester i West Haven i Connecticut, et brev fra lille Fannie på sju år adressert til «Sandy Clous». Han kjenner familien, varsler byens kjøpmenn, og to dager senere, på julaften, venter en stabel gaver foran døra.

1. 190713. desember gir postminister George von L. Meyer tillatelse til å gi brevene til julenissen videre til veldedige organisasjoner.
2. 1908Tillatelsen trekkes tilbake: I New York har antallet brev blitt mer enn tretten ganger så stort, og organisasjonene rekker ikke å sjekke ønskene.
3. 19111. november gjeninnfører postminister Frank H. Hitchcock tillatelsen.
4. 1912Hitchcock fornyer tillatelsen. USPS regner programmet Letters to Santa fra dette året, og feiret hundreårsjubileet i 2012.
5. 1913Regelen kommer inn i postreglementet, der den fortsatt står.

Tidlig på 1950-tallet kaller organisasjoner gaveinnsamlingen sin «Operation Santa Claus». Navnet fester seg til programmet ved postkontoret i New York, der publikum kommer for å «adoptere» et brev i James A. Farley Building på 8th Avenue. Byen alene får over en halv million brev per sesong.

Reglene strammes inn for å beskytte barna. I 2006 fastsetter USPS nasjonale retningslinjer og krever legitimasjon av dem som adopterer. Siden 2009 er barnets adresse skjult og erstattet med et nummer: Giveren leverer pakken sin på postkontoret, som sender den uten at giveren noen gang ser adressen. I 2017 får New York-folk for første gang prøve å adoptere brev på nett. I 2020 åpnes digital adopsjon for hele landet: over en million besøkende og over 21 000 pakker sendt.

Hvordan begynte La Poste å svare barna?

I Frankrike er problemet det samme og loven enda strengere. Et brev uten kjent mottaker går til Dépôt central des rebuts, ved hovedpostkontoret i Paris i rue du Louvre 52. Denne avdelingen, organisert ved en kongelig forordning fra 1771, er den eneste som har lov til å bryte brevhemmeligheten for å finne en mottaker. Siden julenissen ikke har noen adresse, blir barnas brev destruert der.

I januar 1958 nevner PTT-verkets informasjonsblad for første gang «julenissens rikholdige post». Brevene kommer fra hele Frankrike, men også fra Nord-Afrika, Guinea og Madagaskar, og i nord står det ofte Sankt Nikolas i stedet for julenissen på konvolutten. I desember 1959 legger det samme bladet fram et tall: rundt 4 000 brev i året havner hos avdelingen for ubesørgelige brev.

Postmesterne som svarte i det skjulte

Ute i provinsen bryter noen postdamer loven. Odette Ménager, postmester i Nueil-sur-Layon i Maine-et-Loire fra 1948 til 1956, svarer barna i julenissens navn med en «skjelvende håndskrift», som fra en svært gammel herre, og sender svarene uten frimerke. Hun bevarer hemmeligheten til hun dør i 1977.

I Veules-les-Roses i Seine-Maritime gjør Magdeleine Homo det samme tidlig på 1950-tallet. Hun signerer «Le Père Noël», limer på gamle frimerker og skriver «par avion» for at det skal virke ekte. Postbudet hennes, Juliette Leboucher, som kjenner alle familiene, hjelper henne med å tilpasse rådene. Rundt 1958 ber hun om offisiell tillatelse og får den, fra sentraladministrasjonen og, sies det, fra ministeren selv. Noen år senere blir hun overveldet og må gi opp.

Administrasjonen tar opp ideen i 1962. Jacques Marette, PTT-minister fra april 1962 til april 1967, organiserer en «tjeneste for julenissens post» på nasjonalt nivå. Det første svarkortet er tegnet av René Chagnard, kalt Chag: Det viser et postbud med lue som overrekker posten til julenissen øverst på en pipe. Teksten er skrevet av ministerens søster, Françoise Dolto, som da ennå ikke var kjent for det store publikum. Som barn hadde hun selv skrevet til julenissen, fem år gammel, for å be om en liten postmannseske.

Det året sendes 2 000 kort. I 1963 mottar tjenesten 18 300 brev, men behandler bare rundt 5 000: Bare 28 % har barnets adresse på baksiden, en vane familiene ennå ikke har fått.

Hvorfor havner brevene til julenissen i Libourne?

Fordi avdelingen for ubesørgelige brev flyttet dit. Lageret i Paris har for lite plass, og Georges Pompidous regjering vil desentralisere offentlige tjenester. 26. november 1965 legger borgermesteren i Libourne, Robert Boulin, fram for bystyret planen om å ta imot avdelingen. 20. mars 1967 flytter den inn midt blant vinmarkene, på stedet Les Grandchamps, under navnet Centre de recherche du courrier.

Årene som følger er urolige. I 1968 har posten seks måneders etterslep etter streikene i mai, tjenesten avlyses, og 96 000 brev forblir ubesvart. Den starter opp igjen i 1969. I januar 1970 omtaler bladet Postes et Télécommunications den for første gang som «Secrétariat du Père Noël», julenissens sekretariat. Den første sekretæren som ble ansatt til oppdraget, Maryvonne Large, arbeider med 18 kvinnelige ansatte. I desember må de holde tempoet på «ett svar i minuttet».

I 1972 gir avdelingen som har ansvar for kortene, seg selv et sett med retningslinjer. Teksten skal endres hvert år, men likevel være gjenkjennelig, for mange barn skriver fire eller fem år på rad. Den skal kunne leses allerede i barnehagealder. Den skal aldri påstå at julenissen finnes, bare la det skinne gjennom. Og den skal diskret nevne julenissens arbeidsmengde, for han kan ikke skaffe alt. Oljekrisen og streikene i 1974 etterlater igjen 72 000 brev uten svar.

Sekretariatet ligger fortsatt i Libourne. I 2025 åpnet det igjen 19. november med 60 alver og en gjesteskribent, forfatteren og regissøren Nicolas Vanier, etter Michel Bussi og Olivia Ruiz året før. La Poste sier at det følger opp over en million barn hvert år, setter opp egne postkasser på over 2 300 postkontorer og svarer også på engelsk. Det holder å skrive «Père Noël» på konvolutten og adressen sin på baksiden, før 20. desember. Du kan også bruke siden vår brev til julenissen.

Hvilke land svarer på brev til julenissen?

Flere nasjonale postverk har fulgt etter. De nøyaktige adressene og hvordan konvolutten skal skrives, finner du i Hvor bor julenissen?. Her er datoene som teller.

• Østerrike, 1950: Postkontoret i Christkindl, nær Steyr, åpner dette året. Det svarer på brev adressert til Jesusbarnet og sender hver sesong rundt 1,5 millioner forsendelser med eget julefrimerke og julestempel.
• Canada, 1982: Canada Post begynner å telle brevene adressert til julenissen, postnummer H0H 0H0. I 2013 passerer totalen 21,8 millioner, med svar på over 30 språk, også punktskrift.
• Finland, 1985: Julenissens hovedpostkontor ved polarsirkelen nær Rovaniemi har tatt imot brev siden da, over 15 millioner fra 198 land, og rundt en halv million i året i dag. Hver forsendelse får et polarsirkelstempel.
• USA, 2020: Adopsjon av brev på nett åpnes for hele landet.

Prinsippet har ikke endret seg siden Fanny Longfellow: En voksen leser brevet nøye og tar seg tid til å svare. Hvis barnet ditt skriver sitt eget, hjelper siden brev til julenissen det steg for steg, og i Hvordan holde julemagien levende finner du flere ideer til fortsettelsen.